Fratatt barna i fire år: – Alt som kan bli misforstått, er blitt misforstått

Fratatt barna i fire år: – Alt som kan bli misforstått, er blitt misforstått

Gang på gang beordrer retten at hun skal få guttene sine hjem igjen.

Men barnevernet nekter å flytte begge barna tilbake.

I fire år må foreldrene vente på sønnene sine.

Kampen om to brødre

Publisert 14.09.2024, kl. 11.33

Kjersti Nipen – Journalist Journalist
Vis 5 bidragsytere til +5 til

Håkon Benjaminsen – Fotojournalist Fotojournalist
Christina Cantero – Journalist Journalist
Rahand Bazaz – Journalist Journalist
Kjersti Lofthaug – Grafikk Grafikk
Marco Vaglieri – Grafikk Grafikk

📅 Juni 2020:
Fire år til familien skal samles.

Da telefonen ringer en lys forsommerdag i 2020, vet ikke «Sara» og «Amir» hva barnevernet er.

De aner ingenting om at familien splittes om noen timer, og at de neste fire årene skal bli en kamp for å få samlet den igjen.

Sara og Amir er ikke deres egentlige navn. NRK har byttet ut navnene av hensyn til guttene.

Paret tror møtet de er innkalt til, nå samme dag, handler om skolestart til høsten. Eldstegutten er klar for 1. klasse. Kanskje de skal få en liste over sekk og pennal, alt de må ha klart?

Familien på fire leier en enkel rekkehusleilighet rett utenfor sentrum, om noe kan kalles sentrum på et så lite sted. En kirke, en skole, et kommunehus, et par butikker.

Familien omfavner alt det nye. Lærer språk, feirer norsk jul og går på tur i fjellet. Sara er utadvendt, blid og sprudlende, far Amir litt mer forsiktig. Men hjemme leker han på gulvet, bærer guttene sine rundt på ryggen og lekeslåss med dem.

Brødrene på tre og fem år deler rom, leker, alt.

Så, på ett sekund, rakner alt. Barnevernet har fått et anonymt varsel.

NRK har gransket hva som skjer de neste fire årene.

Undersøkelsene viser at barnevernet først splitter familien til Sara og Amir fordi de frykter vold. Så trosser de høyesteretts instruks om å sørge for at barna får holde tett kontakt med foreldrene mens de bor i fosterhjem.

Der endrer guttene seg dramatisk under barnevernets omsorg. Og når retten slår fast at det var feil å flytte guttene fra foreldrene, går så mye tid til kamper og omkamper at spørsmålet til slutt blir:

Hvor lenge kan en familie være fra hverandre før den er ødelagt for alltid?

Frykter guttene er i fare

Sara og Amir kjører til barnevernets kontor. Der inne forstår foreldrene fra Midtøsten lite når barnevernet forteller om bekymringsmeldingen.

Treåringen deres har sagt at han er blitt slått. Derfor flyttes begge guttene vekk.

I dag.

Barnevernet frykter guttene er i fare.

Moren er i sjokk.

– Har du bevis? minnes Sara at hun reagerer.

– Jeg vet at jeg ikke slår mitt barn. Og vi hadde troen på lover og regler i Norge den gangen.

Men når barnevernet nå skal undersøke saken, finner de ingen ytre bevis som underbygger bekymringen om vold.

Barnehagen beskriver mamma Sara som «varm og kjærlig». De er ikke bekymret. «Guttene er rene og pene. Det er ikke nevnt 'vondter' eller vært unaturlige blåmerker», står det i rettspapirene.

Far Amir henter og leverer oftest: «Når foreldrene henter, løper de dem glade i møte».

Politiet har ikke registrert noen saker på foreldrene fra før. Naboer, lærere fra norskkurs, flyktningkontakten – alle snakker varmt om familien.

Tannlegen melder om tannråte, men fastlegen ser ellers to gutter med «god fysisk og psykisk tilstand. Ingen bekymringer».

Men de små guttene har selv fortalt om vold, ifølge barnevernet. Og jo flere som spør barna om dette, igjen og igjen, jo mer forteller de.

Barnevernet tror på barna, skriver de til nemnda. De mener foreldrene har utsatt barna for grov og overlagt vold over tid. Snart skal det vise seg å være langt mindre dramatisk, men fra denne sommeren stopper alle møter mellom barn og foreldre.

Samtidig kommer et brev fra regjeringen. Der får barnevernet en helt annen ordre om hva de skal gjøre i denne typen saker.

Barnevernet i Norge hadde nemlig blitt dømt for brudd på menneskerettighetene gang etter gang. Flere familier hadde hatt så lite kontakt når de var fra hverandre, at de til slutt var blitt som fremmede for hverandre.

Derfor ga regjeringen og høyesterett denne sommeren klar beskjed: Målet er at barn og foreldre skal kunne gjenforenes. Da må de ha tett og god kontakt, også når barna bor i fosterhjem.

Kilder: NIM - Norges institusjon for menneskerettigheter. Rett 24. Barne- og familiedepartementets rundskriv om behandlingen av barnevernssaker etter nye avgjørelser fra Høyesterett.

Men beskjeden fra øverste hold får lite å si for Sara og Amir. I planene som legges for lillebror er det klart at barnevernet allerede nå planlegger at gutten skal vokse opp i fosterhjemmet.

Selv om de små guttene ber mange ganger om å få dra hjem, får de ikke lov. Hjemme hos Sara og Amir blir det tomt og stille.

Barnevernet mener det blir umulig å beskytte barna fra påvirkning, og frykter de blir «retraumatisert» av foreldrene, står deti saken de legger frem for nemnda. I dag vil ikke barnevernet si noe mer om dette.

Sara og Amir må til tingretten før de får lov til å se guttene igjen.

Da er julelys tent i gatene.

Sara gråter. Så annerledes barna er blitt.

De tillitsfulle, muntre guttene deres virker så fremmede, forsiktige. Guttene er fylt fire og seks mens de var borte.

– Jeg kunne ikke tro at dette var min sønn, sier Sara om den yngste.

Et halvt år har gått siden hun så ham sist. Nå sitter hun og Amir i en sofa, i et rom fullt av folk som følger med. Fosterforeldre, barnevern, et kamera som filmer alt. De møter en gutt av gangen.

Sara og Amir får ikke lov til å snakke sitt eget språk, kun norsk.

Ingen andre har hjulpet guttene å huske ordene på morsmålet mens de bor langt hjemmefra.

Barnevernet mener barna uansett snakker mest norsk, forklarer de senere til statsforvalteren. De ønsker ikke å si noe mer om saken til NRK.

Men alt Sara har lært om å være mamma, har hun fra sin mor.

Før kunne hun uttrykke sin kjærlighet til barna sent og tidlig. «Min elskede gutt». «Måtte jeg dø for deg». «Gullet mitt». «Hjertet mitt».

Tusen ulike ord, men på norsk finner hun ingen av de rette.

Herjelek, klemming, gaver – alt blir plutselig feil.

Foreldrene blir klossete, masete, det noteres i journalen at de «trenger seg på» barnet.

– Ikke én gang følte jeg meg som en ekte mor for barna mine, sier Sara om samværene som ble overvåket av barnevernets ansatte.

Mange ting noteres etter hvert som negativt fra møtene mellom guttene og foreldrene deres. Sara og Amir gir barna for mye sukker, skjermtid, gaver, ifølge notater fra samvær. Men pappa Amir, som alltid har sagt mer ja enn nei til barna, synes det er ekstra vanskelig å være streng med to barn han ser så lite.

Brødrene blir fem og sju. Storebror begynner i 2. klasse.

Saken skal omsider opp i tingretten, mer enn ett år etter at barnevernet tok barna.

Barnevernet mener fortsatt foreldrene har utsatt barna for vold, og at det var nødvendig å flytte dem.

Men den sakkyndige psykologen som har utredet saken for tingretten, beskriver en slående endring hos de to barna.

Begge fungerte godt da de bodde hjemme, men har hatt en «svært bekymringsfull utvikling etter at de ble flyttet fra hjemmet».

Retten får ikke se video fra avhørene av barna. Dommeren mener det er troverdig det barna har fortalt om vold, men mener «voldsbruken i oppdragelsen ikke har vært av det omfang, eller av den alvorlighetsgrad som barnevernstjenesten la til grunn».

Barnevernet går med på at guttene kan komme hjem. Foreldrene er samarbeidsvillige og skal få hjelp hjemme.

Sara og Amir tror det er sant. At sønnene deres nå kommer hjem igjen.

Vinter går mot vår. Men minstemann på fem vil ikke flytte.

For lillebror er «hjem» nå et annet sted.

Sara og Amir vil ikke tvinge sønnen med seg i bilen, selv om de har retten på sin side. Barnevernet er ikke til stede. De skriver senere at det var «vanskelig å støtte foreldrene i situasjonen siden de ikke hadde en plan».

Etter denne dagen lar barnevernet minstemann bare bli boende hos fosterfamilien.

De tolker foreldrene dit hen at foreldrene synes dette er greit, siden de ikke henter gutten. En fosterhjemsplassering uten vedtak eller samtykke er ulovlig, påpeker statsforvalteren senere.

Storebror flytter gjerne tilbake til gutterommet.

Men gutten har bare bodd hjemme hos mamma og pappa i noen uker når barnevernet griper inn på nytt. En person utsendt av barnevernet sitter nemlig i sofaen hjemme hos familien fra tidlig til sent.

En dag mener hun å ha hørt et klask og at storebror spør «hvorfor slår du?». Da bryter det ut stress og kaos i den lille leiligheten.

Det var en misforståelse, sier sønnen etterpå, vi lekte med en plastkrokodille, forklarer faren.

Kvinnen som observerer i hjemmet har ikke faglig bakgrunn, og neppe nødvendig kompetanse, ifølge senere dom. Det hun mener å ha hørt, er likevel nok for barnevernet: Storebror flyttes rett ut og alt starter forfra igjen.

Barnevernet har fått anledning til å utdype denne vurderingen, men ønsker ikke å kommentere.

Barnevernet krever omsorgen for begge barna. Lillebror var ikke til stede, men også for ham blir episoden avgjørende. Barnevernet mener gutten trenger ro i fosterhjemmet: «Det eneste han vil er å bo i fosterhjemmet. Her er det fint».

Nemnda bestemmer at det skal være ett års pause i all kontakt med foreldrene.

Hjemme hos foreldrene blir det helt stille igjen.

Rettssystemet har god tid. Avgjørelsene må være grundige. Foreldre som ser barnas barndom forsvinne i luften foran seg, har dårlig tid.

Sara og Amir mister bursdagskaker med fire lys, fem lys, seks lys, sju lys.

De mister fotballkamper i sol og sludd. De mister melketenner som dingler, skrubbsår og plaster, godnatthistorier og nattaklemmer.

Og et sted på denne veien mister de nesten seg selv. Leiligheten er stadig like tom, livet alltid på vent. Neste utredning, neste møte, neste sakkyndige psykolog som vil observere dem, intervjue dem. Neste møte med advokater.

Sara har aldri tvilt på seg selv som mor. Hun er sterk, stolt, trygg i rollen sin, full av pågangsmot. Hun og mannen starter egen bedrift midt i alt dette, og driver en travel restaurant fra morgen til kveld.

Men det blir stadig vanskeligere å holde fast i troen på at hun en dag får familien sin tilbake.

Og hvilken familie blir de om alle fire blir samlet igjen? Det kan aldri bli som før. Aldri.

– Såret i hjertet kan aldri gro, sier Sara.

Brødrene blir seks og åtte.

Lillebror har første skoledag i 1. klasse, på en skole et helt annet sted.

Brødrene blir sju og ni.

En mild høstmorgen i 2023 settes retten på ny.

En spesiell sak, bemerker dommeren.

Istedenfor en vanlig «tilbakeføringssak», er dette en rettssak om hvorvidt det i det hele tatt var greit å ta barna fra foreldrene – mer enn tre år etter.

Barnevernssaker foregår vanligvis bak lukkede dører. Men dommeren slipper NRK inn, mot kommunens ønske.

For første gang får retten faktisk se videoen fra de første politiavhørene.

Den er tatt bare et par uker etter at barna ble hentet i barnehagen. En politikvinne i olabukser og fornuftige sko snakker med en gutt av gangen.

Brødrene – så små de var den gangen – turner rundt i en blå lenestol, kaster rundt på en løvebamse og tøyser.

Krøllene spretter på lillebror, som forteller ivrig om Bukkene Bruse og trollet. Storebror vil gjerne vise hvor god han er til å telle: « 31. 32. 33». Og senere: «69, 67, 67». Nei da, han bare tuller. «70!»

– Om de slo meg? Jo, de gjorde det, sier han til politikvinnen i olabukser.

– Men det var bare tull. De vil bare leke med meg.

Man kunne ha tolket det som lekeslåssing. På morsmålet dekker ordet for «slå» alt fra lekeklaps til herjing, kos og slag. Men ingen tolk hjalp til.

Retten mener det gir et helt annet inntrykk å se videoen enn å lese referatene. Etter å ha sett videoen, mener retten det som sies om vold, ikke virker selvopplevd. Noen ganger virker tonefallet spørrende.

Slo meg?

Avhørene setter barna i fare for å bli påvirket og utvikle falske minner på grunn av ledende, lukkede og gjentakende spørsmål, ifølge dommen.

Retten slår fast at det er «lite sannsynlig at noen av foreldrene utsatte noen av guttene for fysisk eller psykisk vold».

Psykologspesialist Judith van der Weele er oppnevnt av retten som sakkyndig. Hun mener barnevernet kun har sett etter utsagn som bekrefter egne hypoteser om vold, og har manglet kompetanse og nysgjerrighet på andre perspektiver.

Tingretten slår fast, for andre gang: Det var aldri grunnlag for å ta guttene fra foreldrene. Begge barna skal flytte hjem.

Sønnene er ikke helt de samme som dem Sara og Amir en gang mistet. Morsmålet er borte, kulturelle trekk visket vekk. Barna som før alt dette var glade, friske og fungerte fint i hverdagen, er i dag sårbare gutter. Begge trenger ekstra hjelp.

Retten mener det er barnevernet som har skapt problemer for familien, ikke foreldrene.

Alt fordi foreldrene systematisk er blitt mistolket, mener mors advokat.

– Alt som kan bli misforstått, er blitt misforstått. Hadde de vært etnisk norske, er det utenkelig at noe lignende kunne skjedd, sier Olav Sylte.

Barnevernet ønsker ikke å kommentere dette, eller svare på spørsmål om hvilket ansvar de måtte ha for skadene i familien. Men til statsforvalteren forklarer barnevernet at de hele veien har «tatt høyde for» hva barna har fortalt om vold. De skriver at samarbeidsklimaet med foreldrene har vært utfordrende de siste to årene, derfor har tilbakeføring vært vanskelig.

📅 Jul 2023:
Et halvt år til familien skal samles.

Lukten av pepperkaker brer seg i rekkehusleiligheten til Sara og Amir.

Storebror er tilbake på gutterommet, endelig er det liv og lyder hjemme igjen. Opp for å smøre brødskiver, hjem for å lese lekser. Det minner om en vanlig hverdag.

Men en gutt mangler.

Retten har nå to ganger bestemt: Omsorgsovertakelsen er opphevet. Barna skal hjem. Retten ser det kan bli tøft for den yngste gutten som har levd over halve livet i fosterhjemmet. Dommeren tror likevel det er best for ham, på sikt, å vokse opp i sin egen familie.

Men for en sjuåring som allerede har startet på nytt en gang, utløser beskjeden om å flytte et nytt jordskjelv i livet.

I tingretten gikk barnevernet med på en avtale om at gutten skulle flytte tilbake.

Ute av rettssalen ombestemmer de seg og anker avgjørelsen. Men nå er det gutten selv, ikke foreldrene, som trekkes frem: Minstemanns motvilje er ikke hørt. Å flytte hjem kan gi gutten alvorlige problemer, heter det i anken. Guttens tilknytning til fosterhjemmet er blitt så sterk.

For foreldrene blir de mørke vintermånedene enda mørkere mens de venter.

Sara og Amir har holdt seg sterke lenge. Men nå kjenner ikke Sara seg sterk lenger. Det har vært så mye. Så mange skuffelser, i så mange år.

– Far døde. Mor døde. Jeg har forlatt alle, alt, mitt eget land. Ingenting er verre enn dette. Det er nok nå.

Hun er redd.

– Det er som om barnevernet har makt over alle lover og regler i Norge.

Vinteren går mot slutten den kvelden telefonen igjen ringer.

Storebror sitter i sofaen og leser Ninja kid, for på skolen er det lesestafett. Niåringen sier til NRK at han er glad for å være hjemme, at han har savnet foreldrene sine.

– Hva liker du best?

– At jeg får være hjemme, bare.

Mamma steker sunne vafler til kvelds, pappa pakker ut dagens matpakke og kaster en tom skolemelk i søpla. En kveld som alle andre, helt til advokaten ringer ved leggetid. NRK har akkurat dratt fra familien når avgjørelsen kommer.

Først avviste lagmannsretten barnevernets anke. Nå har Høyesterett sagt det samme. Dommen er rettskraftig. Lillebror kommer hjem.

Sara legger seg med tro og håp. Alle fire skal bli en familie igjen.

Gjennom natten kryper tvilen likevel inn i ryggmargen.

– Vi har vunnet før. Vi tør ikke tro noe som helst.

Men denne våren får de endelig lillebror hjem på besøk.

Barnevernet i en annen kommune tar over saken når barn og foreldre skal bli kjent med hverandre på nytt. Gamle mistanker og konflikter skal legges vekk.

Lillebror, storebror, Sara og Amir er sammen. De svømmer. De spiser. De leker og spiller spill.

Samværene blir bedre og bedre, synes foreldrene, glade for å ha tid med minstemann igjen.

Og når lillebror etter noen måneder skal på aller første overnatting, kan foreldrene omsider slukke lysene i et hus der hele familien er samlet.

Det er den fineste kvelden foreldrene har hatt på nesten fire år.

Planen er at lillebror skal flytte tilbake senest 1. august, i tide til skolen starter opp igjen i hjembygda.

Slik går det ikke.

Mor Sara og far Amir flyktet fra diktatur.

De trodde de kom til paradiset. Et demokrati.

Nå ser de annerledes på det.

De tror ikke lenger på rettsstaten. De angrer bittert på dagen da de dro til en bygd langt nord. Familien som en gang var full av fremtidshåp, er knust.

– De sier at sønnen min skal hjem, men jeg tror ikke på dem lenger. Jeg vet det nå. Jeg får aldri sønnen min tilbake. Jeg kan ikke stole på noen.

For tredje gang har barnevernet bestemt seg for å rykke tilbake til start. Sara og Amir får ikke treffe lillebror hele sommeren. Barnevernet bestemmer seg for å starte en ny sak for å ta over omsorgen for gutten.

Barnevernet begrunner det med at han har det vanskelig. Gutten er blitt tett knyttet til fosterfamilien, og får det tøffere for hver dag flyttingen nærmer seg.

Den sakkyndige mener å se noe av det samme som i en klassisk foreldretvist: Når to hjem kjemper om deg, blir det til slutt umulig for barnet å stå i midten.

I dokumentene dukker også gamle påstander om grov vold opp igjen, de samme som ble avvist i retten. Barnevernet ønsker ikke å svare på hvordan det kan ha seg at de refererer til volden som «dokumentert» i retten, når en nylig dom sier det motsatte. Kommunen synes ikke det er til barnets beste at de svarer på spørsmål.

Men denne gang møter barnevernet motstand i systemet: Nemnda ber dem jobbe for å reparere forholdet mellom barn og foreldre.

Hjemme i sofaen, i det altfor store, nye huset de flyttet til for å gi lillebror eget rom, er far Amir bestemt: Han må fortsette å kjempe.

– Jeg må kunne si til sønnen min, den dagen han er 18 år, at jeg aldri ga ham opp.

Mamma Sara er like bestemt:

– Kroppen min, huden min, hjernen min sier: Det er nok nå.

Hun smiler, lager mat, rydder, vasker. Men håpet, optimismen, gleden er helt borte fra stemmen hennes. Sara er bekymret for lillebror i denne dragkampen.

– Jeg vil ikke at sønnen vår skal bli mer skadet.

Returdatoen 1. august kom og gikk uten at familien traff lillebror. Det ble ingen skolestart hjemme.

Advokatene jobber fortsatt for at familien skal kunne samles, på en måte både barn og voksne kan leve med. Men mamma Sara tør ikke lenger tro på noe som helst. Familien er preget av alt som har skjedd.

– Jeg har mistet håp. Mistet tillit. Mistet alt.

Sara og Amir har oppløst kommunens taushetsplikt, men hjemkommunen til Sara og Amir ønsker ikke å la seg intervjue om saken. De har nylig bedt statsforvalteren vurdere midlertidig setteverge for begge barna som følge av at foreldrene forteller sin historie til NRK.

NRK har blant annet spurt kommunen om hvorfor familien ikke fikk tolk da barnevernet grep inn, om den kulturelle kompetansen i barnevernet og hvorvidt kommunen har vurdert å gi familien en unnskyldning etter at en rettskraftig dom sier at eventuelle problemer med å gi omsorg i dag vil skyldes barnevernets inngripen i familien.

Dette har de ikke svart på.

I kommunens redegjørelse til statsforvalteren om samme sak, kommer det imidlertid frem at barnevernstjenesten selv sier de har vært preget av skiftende ledelse, sykefravær, ressursmangel og manglende kompetanse på sentrale områder som offentlig forvaltning, internkontroll og oppdateringer på barnevernsområdet. «Man må dermed erkjenne at prosedyrer/rutiner og kontroll av tjenesteutøvelse ikke har vært egnet og tilstrekkelig for å sikre lovlig og ønsket praksis». Om tolk skriver barnevernet at «det ble ikke alltid benyttet tolk i kontakten med foreldrene. (...) Det er uklart om det ble brukt tolk i møtet etter akuttvedtaket, da dette ikke fremkommer i dokumentasjon». De mener uansett at særlig mor er god i norsk og forstår mye uten tolk, fremkommer det.

Kommunens advokat gir følgende generelle svar til NRK:

Lokal barnevernsmyndighet / -tjeneste har et lovpålagt ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse til barn når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon. Det ligger til barnevernstjenestens mandat å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Dette er en viktig del av samfunnets ansvar for å sikre gode og trygge oppvekstvilkår for alle barn.

Barnets beste er et grunnleggende hensyn i barnevernstjenestens arbeid. Det innebærer blant annet at barnevernets tiltak skal være til barnets beste, men det innebærer også at alle avgjørelser og handlinger som berører barnet, skal være til barnets beste. Barnets mening er et sentralt moment i vurderingen av hva som er barnets beste og barnevernstjenesten har ansvar for at medvirkningsretten realiseres for det enkelte barnet.

Barn har etter barnevernsloven rett til nødvendige barnevernstiltak når vilkårene for tiltak er oppfylt. Retten gjelder også tvangstiltak og det vil derfor kunne oppstå interessemotsetninger mellom barn og foreldres interesser. Barnevernstjenesten har samfunnsoppdraget med å ivareta barnets interesser også når det oppstår interessemotsetninger. Dette er en viktig side ved barns rettssikkerhet.

Kommunen bestreber seg på å oppfylle sitt ansvar etter barnevernsloven, både kommunens overordnede ansvar og forpliktelsene i enkeltsaker.

Kommunen som tok over som settebarnevern etter rettskraftig dom, viser til at de ikke mener det er til barnets beste å uttale seg i denne saken.

Sara og Amir har møtt sin yngste sønn én gang etter sommeren.

Hei! Takk for at du leser. Har du tips eller innspill til denne saken eller andre ting vi bør skrive om? Kontakt meg gjerne på epost. 

LES MER: