Helsegebyrenes pris: Henrik (29) tok sitt liv

Helsegebyrenes pris: Henrik (29) tok sitt liv

På vei inn i ungdomstiden begynner Henrik å slite med fysiske og psykiske plager – og legebesøk.

Etter 29-åringens død finner familien en boks med ubetalte regninger, purringer og inkassovarsler.

Til moren Anitas store sjokk kommer mange av kravene fra helsetjenesten.

Anita Moving (65) våkner tidlig den morgenen, på Luciadagen 13. desember 2017.

På kjøkkenet lager hun matpakke, mens hun hører på julemusikk.

Det er her Anita trives best.

Hver gang Henrik er hjemme på ferie, tilbringer de timevis på kjøkkenet mens de kokkelerer over ett glass vin. Men denne morgenen er Anita alene.

Anita skvetter. Det banker på vinduet rett foran henne.

Ute er det mørkt, men Anita ser at det står en mann utenfor.

– Unnskyld, det var virkelig ikke meningen å skremme deg, sier han da Anita forsiktig åpner døren.

Det er presten.

En isende uro sprer seg i magen til Anita. Så roper hun:

«Er det Henrik? Ikke si det er Henrik!?»

Esken som familien finner, den som er full av regninger og inkassovarsler, får Anita til å lure:

Hva skjedde egentlig i tiden før Henrik tok sitt eget liv?

Når man mottar helsehjelp skal viktig informasjon dokumenteres i en pasientjournal.

Anita ber om innsyn i Henriks journal:

« ... tidligere selvmordsforsøk utløst av økonomiske problemer.»14. juli 2015

I journalen leser Anita at Henrik flere ganger hadde forsøkt å ta livet sitt.

«Tidligere selvmordsforsøk utløst av (...) studielån og gjeld og vanskeligheter på jobb.»30. juli 2015

Og at problemene fulgte ham gjennom år med viktige livsvalg.

«Han skal flytte for seg selv og er litt oppgitt over hva det vil medføre av kostnader. Dette mener han selv er grunnen til at han er enda tyngre i tankesettet akkurat nå.» 14. desember 2015

Ved seks ulike anledninger har sønnen fortalt behandlerne sine om dårlig økonomi og gjeld.

Behandlerne skriver at dette var utløsende faktorer ved tidligere selvmordsforsøk og depresjon.

Dette får Anita til å stille et nytt og sentralt spørsmål:

Hvordan kunne helsetjenesten fortsette å sende Henrik regninger og inkassokrav når de visste at det var årsak til Henriks manglende livsglede?

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) har undersøkt hvordan gebyrer fra offentlig helsevesen kan føre til økonomiske problemer – og bli en ekstra byrde – for sårbare pasienter.

Ukom undersøker alvorlige hendelser i helsesektoren, basert på varsler fra pårørende, pasienter og helsepersonell.

I sin nyeste rapport har Ukom tatt utgangspunkt i Henriks historie.

Han fikk regninger fra helsevesenet, som gjaldt både egenandel og fraværsgebyr, ifølge moren Anita.

Som pasient må du i dag ut med 2921 kroner i egenandeler før du oppnår «frikort» – som gjør at du slipper å betale egenandeler resten av kalenderåret.

Egendelordningen kan hindre noen pasienter med betalingsvansker i å oppsøke nødvendig helsehjelp på nyåret før de har opparbeidet frikort, skriver Ukom.

Fraværsgebyr inntreffer når du ikke møter opp til oppsatt time, eller lar være å melde fra innen 24 timer før.

Fraværsgebyret må du betale uansett, uavhengig av frikort.

Størrelsen på slike «ikke-møtt»-gebyr avhenger av behandling:

Henriks historie er nok bare toppen av isfjellet, sier direktør i Ukom, Pål Iden, til VG.

– I ytterste konsekvens kan betalingskrav føre til en forverret økonomisk situasjon og helsetilstand, forklarer Iden.

Henrik slet med både fysisk og psykisk sykdom, slik mange pasienter gjør.

– Disse pasientene rammes gjerne dobbelt, sier Iden.

Ordningen med fraværsgebyr er aldri blitt evaluert, ifølge Ukom. Nå foreslår regjeringen å øke fraværsgebyret for fysisk helsehjelp.

I rapporten fra Ukom er Henriks historie anonymisert. Men Anita har valgt å dele den med VG.

Etter at sønnen døde, tok hun kontakt med Sykehuset i Vestfold, hvor Henrik fikk behandling. I et brev skriver sykehuset at de vil endre sine rutiner:

«Dette er for sent til å redde Henrik – og selv om vi hadde hatt alt dette på plass da han gikk i behandling hos oss, så er det ikke sikkert vi hadde kunnet redde han – men sannsynligheten hadde helt klart vært større.»

– Det er vondt å tenke på, sier Anita.

Nå ønsker hun en endring:

– Jeg mener Helsevesenet og politikere trenger å høre de ubehagelige fortellingene, slik at disse erfaringene ikke repeteres eller blir usynliggjort.

Henrik var åpen om sykdommen, og taklet den bra i starten. Likevel kunne han noen ganger føle at han skilte seg ut fra de andre barna.

– Vennene til Henrik var ofte på besøk til både måltider og overnattinger, noe som også bidro til at de at de kjente til diabetesutfordringene hans, forteller Anita.

Hun beskriver sønnen som en sosial, omsorgsfull og morsom gutt. Han kunne også være sta.

I ungdomsårene begynner imidlertid Henrik å få anfall og kramper i bena. Han sliter også med søvn, som igjen går utover skolegang og livskvalitet.

– I motsetning til sin storebror Herman, som er åpen om kjærester og ungdomsliv, er Henrik svært privat. Også rundt egen sykdom, ifølge Anita.

Likevel klarer han å få gode nok karakterer til å komme seg inn på høyere studier.

I 2008 flytter Henrik sammen med kjæresten til Tromsø, for å studere psykologi og pedagogikk.

VG har snakket med Henriks tidligere samboer, som er klar over at VG omtaler hans historie.

I Tromsø får Henrik jobb som assistent og spesialpedagog i skole og barnehage.

– Målet var å bli logoped. Det gikk bra i noen år, men så snudde det, forklarer Anita.

Det blir etter hvert for mye å takle diabetes, skole og jobb. Henrik får diagnosen depresjon. Og gjeld.

I 2015 flytter han tilbake til Anita og barndomshjemmet i en periode, for å spare penger.

Han hadde ikke jobbet den siste tiden i Tromsø og forteller moren om angst, depresjon og økonomiske utfordringer.

Anita hjelper sønnen med å betale regninger, selv om han ikke vil det. Likevel forstår hun ikke hvor tøft sønnen har det.

– Han fikk brev fra inkassoselskaper, og vi så hvordan han «knakk» sammen da han åpnet dem. Han sa det var noen legeregninger han hadde glemt å betale, sier Anita.

– Han ønsket ikke å være til belastning, og slet med skamfølelse over å ta imot økonomisk hjelp.

Esken familien finner med utestående regninger rett etter hans død, kommer som et sjokk.

Her ligger det ubetalte krav for studielån, leiligheten i Tromsø, strøm og telefon. Henrik hadde hverken spille- eller forbruksgjeld, forteller Anita.

Men det er omfanget av krav og varsel fra helsevesenet som overrasker Anita mest.

De siste varslene om tvangsinndrivelse for ubetalte helseregninger er datert rett før Henrik tok sitt liv, forteller Anita.

Et av dem er fra Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN), for behandling han hadde mottatt to år tidligere som student i Tromsø.

– Dette viser hvor lenge helsekravene forfølger en, sier Anita.

Fagsjef ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), Haakon Lindekleiv, bekrefter at økonomiske utfordringer kan ha forsterket Henriks depresjon. Han ønsker ikke å gå i detalj om behandlingen han fikk.

UNN begynte å se på ordningen med purringer og inkassokrav innen psykisk helsevern etter at Henrik døde, men arbeidet kom aldri ordentlig i gang på grunn av pandemien.

Etter Ukom-rapporten har sykehuset tatt opp igjen arbeidet, bekrefter Lindekleiv.

Sykehuset i Vestfold tok over behandlingen av Henrik etter at han flyttet hjem til foreldrene i Sandefjord.

– Saken er dypt tragisk, og det er ekstra beklagelig at ubetalte fakturaer fra oss og annen helse- og omsorgstjeneste har bidratt til å forverre pasientens økonomiske byrde og livssituasjon, skriver Christian Reissig, klinikksjef for klinikk psykisk helse og avhengighet.

– Både denne saken og funnene i Ukom-rapporten viser at betalingsvansker er en pasientsikkerhetsrisiko, mener Reissig.

Det var dette sykehuset som skrev til Anita at de ville endre sine rutiner etter at Henrik døde:

Nå har klinikken blant annet laget en tydelig skriftlig rutine for oppfølging av pasienter med betalingsvansker.

– Den skal sikre at betalingshistorikken følges systematisk og at behandler får relevant informasjon når pasienten har utestående beløp, skriver Reissig.

– Mens mine venner fikk barnebarn, mistet jeg min yngste sønn til selvmord, sier Anita.

– Når savnet blir for stort tar jeg frem yndlingsskjorten hans og lukter på den.

Hennes største interesse nå er hagen.

– Her kan jeg glemme meg bort og føle meg lykkelig.

Denne tiden av året er den vanskeligste for Anita. Det starter med bursdagens hans i oktober og deretter det som har blitt årets vondeste dag, Luciadagen.

– I julen lyser den tomme stolen hans mot oss. Vårt juleevangelium er høytlesning av humoristisk julefortelling han skrev på barneskolen.

Hun går ofte tur opp gjennom løvskogen til Midtåsen, med utsikt over hele Sandefjord.

– Noe av det første jeg gjorde rett etter presten hadde banket på, var å ringe jobben.

På det området var Henrik lik sin mor, forteller hun.

– Han sendte også melding for å informere jobben om at han ikke ville komme den dagen han tok sitt eget liv, sier hun.

Anita snakker mye om Henrik.

– Han skal ikke bli glemt.

Hun håper at Henriks historie kan bidra til at helsevesenet endrer rutiner.

Brev fra namsmann og inkassobyråer er det siste du trenger når du sliter med sterk depresjon, sier hun.

– Om mitt bidrag kan redde en enkelt person, er det verdt det.

Sykehusene har lov til å utvise skjønn og unnlate å ta fraværsgebyr ved manglende oppmøte.

Ukom-direktør Pål Iden forklarer imidlertid at dette nesten ikke gjøres i praksis:

– Det er formidlet at man skal utøve skjønn i møte med pasienter innen psykisk helsevern, mens for somatisk behandling er det i praksis nærmest automatikk i å sende ut gebyr uten å ta stilling til betalingsevne.

For noen pasienter vil manglende betaling på «ikke møtt»-gebyr gå til inkasso – og over tid bli til store beløp som kan bli vanskelige å håndtere.

Henriks historie illustrerer dette.

Utfordringen med at pasienter ikke møter til oppsatt time, har vært der i mange år. Det er årsaken til at ordningen med fraværsgebyr ble innført i 1999.

Totalt ble nesten 400.000 konsultasjoner registrert som «ikke møtt» i 2019, ifølge Ukom.

Siden 1999 har størrelsen på gebyret blitt økt i flere omganger.

Da regjeringen i sin tid innførte ordningen, var intensjonen at den skulle evalueres.

En slik evaluering er aldri blitt gjort, ifølge Ukom.

Ingen kan svare på om gebyrordningen har ført til den ønskede effekten på oppmøte, står det i rapporten.

– Behovet for gjentatte gebyrhevinger kan i seg selv være en indikasjon på at gebyret ikke har fungert, ifølge Ukom.

Rett etter at Ukom publiserte sin rapport, gikk Helsedepartementet ut i flere medier med lovnader om at ordningen nå skal evalueres.

I statsbudsjettet, som ble presentert to uker senere, foreslår de likevel å øke fraværsgebyret for fysisk helsehjelp.

Fra 1125 kroner til 1500 kroner.

VG har spurt Helsedepartementet om hvorfor de foreslår å øke gebyrer, når man ikke vet om ordningen bidrar til å bedre oppmøte.

Statssekretær Ole Henrik Krat Bjørkholt svarer følgende:

– Det er mange pasienter som ikke møter til avtalt time. Dette medfører dårlig ressursutnyttelse og lengre ventetid for andre.

– Eventuelle endringer i ordningen må vi komme tilbake til i etterkant av evalueringen, sier han.

– Når skal evalueringen være gjennomført?

– Det er så langt ikke satt noen frist for når evalueringen skal være ferdig, svarer Krat Bjørkholt.

LES MER: