Giftig politikk for fattig og rik.

Giftig politikk for fattig og rik

Regjeringen overser de som har minst og gir fingeren til de som vil skape og investere.

Det har aldri gått bedre med norsk økonomi. I hvert fall inntil nylig. Tallene sier foreløpig at det er lav arbeidsledighet og god lønnsomhet i næringslivet. Godt hjulpet av Russlands angrepskrig på Ukraina håver i tillegg staten Norge inn større inntekter på olje, gass og vannkraft enn noensinne. Bare i år går staten med 1.000 milliarder kroner i overskudd. Neste år blir det trolig mer.

Samtidig er det langt over 100.000 barn som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt. Nesten 12 prosent av alle norske barn vokser opp i det vi må kunne kalle norsk fattigdom. Nå gjør økende priser på strøm og det meste annet det ekstremt krevende for de med aller minst. Noen eksempler har vi blitt eksponert for gjennom for eksempel NRK Debatten og TV 2. Det var vanskelig fra før, men enda verre nå.

Ulikheter i formue og inntekt har vært et økende globalt problem under de siste 30 årene, også i Norge. Men nå er det først og fremst en fattigdoms- og priskrise, ikke en fordelingskrise. Eller som Christian Ringnes sier til VG: «Ja, det er blitt en liten økning i de økonomiske forskjellene, men reallønnen har mer enn doblet seg for alle de siste 30 årene og det er mye viktigere. Fortsatt er Norge et av verdens likeste land».

Eiendomsinvestoren foreslår konkret at regjeringen burde gi 4.000 kroner hver måned til landets 200.000 fattigste, og 2.000 kroner hver måned til de 200.000 nest fattigste. Pengene kan vi hente fra Oljefondet. Det fremstår som et klokt forslag.

Så er spørsmålet om tiltrengte tiltakspakker for de fattigste vil fyre opp prisstigningen og renten så mye at det vil være bedre for alle uten. Ifølge postdoktor Martin B. Holm ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo kan regjeringen fint bruke 30 milliarder kroner til, uten at det vil ha en særlig effekt på prisveksten.

Svaret kan ikke være å sende en stadig større del av regningen til de som tar risiko. Faktisk trenger det ikke å bli sendt noen regning i det hele tatt. Vi har over 12.000 milliarder på bok. Pengene finnes i Oljefondet og regjeringen kan ta ut et større beløp uten å bryte handlingsregelen. Støre og Vedum snakker varmt om omfordeling, men tar og tar og beholder pengene selv. Det vil være en bløff å si at staten, den rikeste av alle, som er rikere enn noensinne, skal trenge å finne penger til de fattige gjennom ytterligere skatteøkninger.

Velferdsstaten Norge har blitt utviklet i en oljesmurt økonomi. Like sikkert som at det kommer en stor eldrebølge, er det at kravene om offentlig finansiert velferd i befolkningen ikke vil avta. Når olje- og gassvirksomheten kan, vil og bør reduseres en dag i fremtiden, er min påstand at entreprenørene blir viktigere enn aldri før. Da må det være attraktivt å drive verdiskaping i Norge, og helst enda mer attraktivt enn andre steder.

Næringslivet bygges ikke ved at staten presenterer planer og strategier, ei heller kaster skattebetalernes penger etter subsidieavhengige prosjekter. Staten er generelt dårlig med penger, fordi kjernevirksomheten er å bruke andres menneskers penger på andre mennesker.

Se på Investinor, som Stortinget bevilget 4,2 milliarder kroner til i perioden 2008 til 2021. På disse 13 årene har det statlige investeringsselskapets direkteinvesteringer gitt en samlet avkastning på null prosent. I samme periode økte verdiene på Oslo Børs med over 400 prosent.

Det er de private entreprenører som er best rustet til å skape ny industri og flere arbeidsplasser, ikke statsråder eller offentlige tjenestefolk. De som står tidlig opp og legger seg sent, som utfordrer det etablerte og som er villig til å ta risiko med egne penger. Det er de som må lykkes.

Hvis de lykkes, vil nemlig skattegrunnlaget øke. Et premiss er imidlertid at vi må akseptere forskjeller. «Det er payback-time. Nå skal vi ta de rike», sa LO-leder Peggy Hessen Følsvik i juni. Skal vi snakke mest om hvordan kaken skal fordeles, eller om hva som skal til for å gjøre den større?

Flere titalls av Norges rikeste flytter nå til utlandet på grunn av skatt og uforutsigbarheten i det norske skatteregimet. Det bør være et sterkt signal til regjeringen. Dette er snakk om verdier som er skapt og som man kan få øye på, men det snakkes lite om den verdiskapingen som går tapt og som vi aldri får se. Høstens politiske tornado mot næringslivet har neppe vært et godt startskudd for de som vurderer å starte for seg selv.

Dramatiske omveltninger i rammevilkårene skaper usikkerhet. At den politiske risikoen for næringsdrivende har økt, er et faktum. Grunnrenteskatt, økt utbytteskatt, økt formuesskatt, monsterskattmonsterskattKritikere har gitt denne merkelappen til regjeringens forslag om skattlegging av privat konsum i selskap., nullprofitt-utvalgnullprofitt-utvalgEt utvalg satt ned av regjeringen for å utrede hvordan kommersiell drift kan utfases i ulike skattefinansierte velferdstjenester og økt arbeidsgiveravgift. Noe vedtatt, annet under utredning.

Hver for seg kan man være enig i mye, men i sum fremstår regjeringens politikk, og den presedensen den har etablert, som direkte giftig for fremtidig verdiskapning.

Staten er den rikeste av oss alle, men pengesekken er snøret igjen for de som trenger støtten mest. Det er en skam.

Ikke siden Arbeiderpartiets ledende aktører kalte seg kommunister før krigen, har vi hatt en regjering som ser ut til å lykkes så godt med å slå i hjel lysten private har til å investere og ta risiko.

Det tjener åpenbart ikke de som er eller vil bli rike, men regjeringen burde tenke over at det ikke tjener de fattige heller.

LES MER: