Fellesskap er vårt viktigste forsvar - "er det ikke noen du har glemt - Støre...?"

Fellesskap er vårt viktigste forsvar

Kommentar: Støre, det er noen du alltid gjemmer - bortsett fra før valget - de eldre, minstepensjonister, uføre, osv.. - Når skal du ta litt hensyn / omsorg for dem - som bor i Norge ?
Det kommer jo et valg etter denne perioden.
-----------------
Krig i Europa. Masseskyting i Oslo. Cyberangrep mot Norge. Og så: Masseskyting i København. Jeg forstår dem som er redde og urolige ved inngangen til sommerferien.

Det sterkeste forsvaret mot frykt og utrygghet er de holdningene vi mobiliserer sammen, skriver statsminister Jonas Gahr Støre.

Publisert 04.07.2022, kl. 17.46

Selv om Norge og Skandinavia er et trygt hjørne av verden, er også vi sårbare. Derfor er det viktig for meg å formidle: Myndighetene jobber gjennom sommeren. Politiet er på vakt, PST følger med. Og regjeringen jobber kontinuerlig med politikkens viktigste oppgave: Å ta vare på trygghet og sikkerhet, for land og folk.

Det krever ulike svar i hverdagslivet her hjemme og i utenrikspolitikken der ute. Men noe er felles; sterke fellesskap er vårt viktigste forsvar.

Den siste uka har jeg opplevd tre møter som på ulike måter viser hva frykt og usikkerhet kan handle om i vår tid, i mennesker og nasjoners liv. Men som også fyller meg med håp, fordi de på hver sin måte viser hvilken styrke som bor i oss mennesker når vi søker sammen, og hvordan det store flertallet av oss ønsker fellesskap og fred.

Det gjør vondt å høre om frykten som mange skeive lever med.

Det første skjedde på Rikshospitalet. Der møtte jeg Samir, som to dager tidligere var blitt skutt under masseskytingen utenfor London Pub. Det var vondt å høre historien hans om den fredagskvelden, da han trodde han skulle dø. Og det gjør vondt å høre om frykten som mange skeive lever med, og som har blitt forsterket etter angrepet.

Ikke bare for trusselen fra en mann med gevær. Men også fra direkte og indirekte trusler i hverdagen. Fra sosiale medier. Fra blikk på gata eller på jobben, like til vold og hatkriminalitet. Frykten for at noen igjen tar steget fra hatefulle holdninger til voldelige handlinger.

Storsamfunnet er tydelig på at alle har rett til å elske den du vil, og være den du er. Men for mange oppleves det ikke sånn i hverdagen. Flere skeive sier de har begrenset tillit til at politi og rettsvesen gjør det som skal til for å gi dem trygghet. Det er alvorlig og et klart signal om at kampen for reell frihet for skeive ikke er over.

I alt det vonde ga likevel besøket hos Samir også håp. «Vi skal aldri la terroristene og de som hater, vinne, derfor skal jeg kjempe og komme meg gjennom dette», sa han til meg fra sykesengen.

Kampen for reell frihet for skeive er ikke over.

Det andre møtet skjedde på NATO-toppmøtet i Madrid. En samling som var tungt definert av Russlands brutale angrep på nabolandet Ukraina. Europa har ikke sett noe liknende siden andre verdenskrig. Det sprer en dyp usikkerhet hos andre land, særlig de som ligger i grenseområdene til Ukraina, og spesielt de som levde under tvang i Sovjetunionens tid.

Jeg møter kolleger som oppriktig sier de frykter at krigen kan komme til dem, at Ukraina bare er starten. Den utryggheten fikk Sverige og Finland til å ta et historisk skritt og søke om medlemskap i NATO. I Madrid ble det klart at begge kan opptas som medlemmer.

Samme kveld kunne jeg møte mine kolleger i de fire andre landene i Norden i visshet om at det nordiske samholdet og samarbeidet nå blir enda tettere. Vi er endelig samlet i en forsvarsallianse som gir kollektiv sikkerhet i en urolig verden.

Fra Madrid reiste jeg inn i Ukraina, til det tredje møtet jeg vil fortelle om. Jeg besøkte landsbyer med utbombede boligblokker, sykehus og skoler og møtte noen av de 300 innbyggerne i landsbyen Tsjernihiv, som russiske styrker tvang ned i en liten kjeller der det knapt var lys eller luft, mat eller vann. I 27 dager ble de holdt fanget. Flere av de eldre døde.

Vi må møte truslene fra hatkriminalitet og vold med den skarpe enden: med politi og etterretning.

Jeg sto ansikt til ansikt med dype sår på menneskers sinn, en oppriktig frykt og redsel for at det kan skje igjen, at russerne kommer tilbake.

Så møter jeg president Zelenskyj i Kyiv. Han forteller om hvordan det er å lede et land under angrep. Også Zelenskyj kjenner på frykten. Han leder kampen mot invasjonen, og verden over er han blitt ansiktet og stemmen for motstanden. Det kan se ut som en kamp mot overmakten. Men ukrainerne har stått kraftfullt imot.

I kjernen av samtalen sier han at det er klart for ham; her finnes ikke noe alternativ. Ukrainerne kjemper sammen for overlevelse, for folk og land. Intet mindre.

Har de tre opplevelsene, ulike i form og formidling, noen fellestrekk? Ja. Det ene er gjenkjennelsen av frykt og utrygghet. Det andre er svarene våre i møte med utryggheten. Det handler om den politikken vi vedtar. Om holdningene vi viser. Og om styrken i å stå sammen.

Det vi kan vedta, først: Vi må møte truslene fra hatkriminalitet og vold med den skarpe enden; med politi og etterretning som kan forebygge, beskytte og forfølge de som truer tryggheten vår.

Det sterkeste forsvaret handler om de holdningene vi mobiliserer sammen.

Som allierte i NATO kan vi gjøre som vi gjorde i Madrid; styrke det kollektive forsvaret slik at ingen gjør den feilvurderingen det ville være å gå til angrep. Og i møte med Ukrainas ledere; støtte deres soleklare rett til selvforsvar, og mer enn det; bruke vår rett til å hjelpe dem i dette selvforsvaret.

Så til holdningene. Truslene møtene har handlet om, har noe til felles: At menneskers og nasjoners rettigheter settes i spill, krenkes, tråkkes på. Det sterkeste forsvaret handler om de holdningene vi mobiliserer sammen.

I møte med hatefulle holdninger og handlinger mot minoriteter som skeive handler det om å slå tilbake, i åpent terreng i samfunnsdebatten, like til rundt kaffebordet i kantinen. Snakke sant om truslene. Vise solidaritet og støtte. Ta gata tilbake.

Truslene har noe til felles: At menneskers og nasjoners rettigheter settes i spill, krenkes, tråkkes på.

I NATO-alliansen kan vi på ny bekrefte hva som ligger til grunn for et fellesskap som har utviklet seg gjennom 73 år; demokratier som ikke truer noen, men som står sammen mot trusler utenfra.

Og i møte med Ukraina må vi erkjenne at dette er en kamp som ikke bare gjelder dem, menneskene i Tsjernihiv og Kyiv eller president Zelenskyj. Kampen handler også om noe mer: Om forsvaret av grunnleggende verdier. Om frihet og demokrati. Om kraftfull motstand mot ideen om at den sterkestes rett trumfer alt.

Skytingen i København i går er et nytt angrep mot vår felles frihet og trygghet. Det skaper ny frykt. Og er en ny påminnelse om sårbarhet. I dagene som kommer, vil vi få vite mer om hva som fikk gjerningsmannen til å begå de fryktelige handlingene.

Sterke fellesskap er vårt viktigste forsvar.

Uansett motiv og bakgrunn må vårt svar være klart: Vi står sammen i møte med vold og hat.

Som enkeltmennesker kan vi føle oss maktesløse og sårbare. Det er når vi går sammen, vi blir sterke; i sterke fellesskap som forebygger psykisk sykdom og radikalisering, som har kraft til å gå etter miljøer som truer vår trygghet, og som søker internasjonalt samarbeid og fred.

LES MER: