14 overfallsvoldtekter i Oslo i fjor: – ­Problematisk at det forties

14 overfallsvoldtekter i Oslo i fjor: – ­Problematisk at det forties

Politiet melder ikke om overfallsvoldtekter. – Ikke politiets oppgave å beskytte kvinner i Oslo fra frykt.

"– Det er ikke politiets oppgave å beskytte kvinner i Oslo fra frykt for overfallsvoldtekter."

Harald Bækkelund er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Han tror at politiet sprer mer frykt ved å holde tilbake informasjon om overfallsvoldtekter, enn hvis de hadde meldt om dem.

Publisert 22.10.2022, kl. 19.29

– Noen husker overgrepet i bruddstykker. Noen har mye angst, er redde og vil bare hjem, sier Eline Thorleifsson.

Hun har jobbet som lege ved overgrepsmottaket ved Legevakten i Oslo i 16 år.

Her kan alle over 14 år som har vært utsatt for voldtekt, voldtektsforsøk og andre seksuelle overgrep søke hjelp.

– Mange kjenner på en skam. De vil ikke være en sånn som har vært utsatt for seksuelt overgrep. Det kan føre til at man ikke oppsøker hjelp.

Eline Thorleiffson viser hvor pasientene fotograferes for å dokumentere blåmerker, sår, hevelser og skrammer etter overgrep. Den lilla fargen gjør at skader på huden kommer tydelig frem.

Noen kommer til mottaket rett etter det seksuelle overgrepet. Andre kommer etter dager, måneder eller år.

– Vi har ikke tall på det, men jeg tror nok at de som har blitt utsatt for overfallsvoldtekter oftere oppsøker hjelp raskere enn andre.

Legen tror likevel at mørketallet knyttet til overfallsvoldtekt er stort.

For de fleste forteller aldri til noen hva som har skjedd.

Ved overgrepsmottaket ved Legevakten i Oslo gjør leger og sykepleiere sporsikring.

Hvis pasientene samtykker, leveres det som bevismateriale til politiet.

De gjør også en rekke tester, som for graviditet og kjønnssykdommer.

Politiet endret praksis

Og siden 2011 har også Oslo-politiet snakket mindre og mindre om overfallsvoldtekter.

De mente medieomtale kunne skape en «voldsom frykt» i befolkningen.

Politiet lagde nye retningslinjer for mediehåndtering, som sa at de ikke skulle informere om voldtekter, ifølge VG.

Bortsett fra når de mener det er fare for at gjerningsmannen kan voldta igjen, media har fanget opp saken selv, eller politiet søker etter vitner.

I fjor ble 14 overfallsvoldtekter anmeldt i Oslo.

Noen av sakene nådde mediene fordi politiet trengte vitner. Men mange gjorde aldri det.

Harald Bækkelund er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Han mener befolkningen i Oslo trenger god og presis informasjon om farene som finnes der ute.

– Det er ikke politiets oppgave å beskytte kvinner i Oslo fra frykt for overfallsvoldtekter.

Dessuten er voldtekt og overfallsvoldtekter stadig tabubelagt.

Og Bækkelund mener mørketallet er stort.

– Da er det ekstra problematisk at man har en slags fortielsespolitikk knyttet til overfallsvoldtekter.

Traumeforsker Harald Bækkelund mener politiets mediepolicy om overfallsvoldtekter kan ha motsatt effekt av det politiet ønsker.

For noen ofre kan det også oppleves som belastende at overfallsvoldtekter ikke omtales, mener Bækkelund.

– Da kan det bli sånn at den forferdelige tingen som man har blitt utsatt for, kan man ikke lese om noe sted og det er ingen som vet om det.

Unge Oslo-kvinner NRK har møtt, ønsker også å få vite om overfallsvoldtekter:

– Det er fint å skåne folk, men samtidig er det jo viktig å vite hva som skjer, sier Hedvig Rønning.

–Jeg synes det er dumt. Spesielt om voldtektsmenn ikke blir tatt. Man informerer jo om drap og slikt. Så det burde jo egentlig være det samme med overgrep, sier Julia Maria Vestnes.

– Jeg tenker at man burde få vite om det. Selv om jeg tror at det også skaper frykt. Men hensynet til informasjon bør veie tyngre, sier Gine Gutterup.

Traumeforsker Harald Bækkelund tror at det at politiet ikke melder om overfallsvoldtekter, kan føre til mer frykt.

– Folk kan også begynne å spekulere i om politiet skjuler noe og tro at forekomsten er større enn den faktisk er. Hvis vi ikke får nok informasjon, så kan det lett skape flere skremmebilder og spekulasjoner.

Da politiet utarbeidet nye retningslinjer, ble rapporten «Voldtekt i den globale byen 2011: Anmeldelser og medieoppslag» brukt som grunnlag.

Bækkelund mener den er fullstendig uegnet til å si noe om sammenhengen mellom medieoppslag og politianmeldelser av overfallsvoldtekter.

– Den inneholder mange rent metodiske feil. Det er ganske sjokkerende å se måten de har brukt statistiske data på. De analyserer og trekker slutninger på en måte de ikke har grunnlag for.

Han mener politiet definitivt burde gå igjennom og fornye retningslinjene.

– Det er kritiske ting å si om rapporten i seg selv, men det er enda mer kritikkverdig at man har brukt rapporten på den måten.

Politiet i Oslo vil ikke stille til intervju.

De har heller ikke svart på hvor eller når de anmeldte overfallsvoldtektene i Oslo de siste to årene har funnet sted.

Og de ønsker ikke å kommentere kritikken fra Bækkelund knyttet til rapporten.

Men de avviser at de ikke ønsker å informere mediene om overfallsvoldtekter.

– Politiet må imidlertid vurdere en rekke hensyn før vi informerer offentlig om enkeltstående saker i den helt tidlige fasen, skriver de i en e-post.

Tidlig i etterforskningen vet de ofte ikke hva som har skjedd.

Da må de veie behovet om opplysninger fra publikum opp mot hvor mye kunnskap de har, opp mot personvern og mulig belastning for fornærmede.

– Dette må vurderes konkret i hver enkelt sak, skriver de.

I «rekordåret» 2011, som gjorde at politiet endret retningslinjer, ble hele 55 overfallsvoldtekter anmeldt.

– I 2011 opplevde vi eksempler på at summen av informasjon om enkeltsaker som ble kjent i media, førte til at flere fornærmede opplevde seg tilnærmet identifisert og derfor ikke ønsket å anmelde overgrepet, skriver Oslo-politiet.

Tilbake på overgrepsmottaket ved Legevakten i Oslo.

Omtrent 600 personer, det store flertallet kvinner, kom til mottaket i fjor.

I år tror de at antallet kommer til å bikke 700.

Lege Eline Thorleifsson forteller at mange av de overgrepsutsatte synes det er vondt å lese om seg selv i avisa.

Thorleifsson forteller at flere av hennes pasienter opplever medieoppslag som ubehagelige og skremmende.

– Det er vanskelig. Fra et pasientperspektiv, så ser jeg at det gjør vondt for pasientene å lese om seg selv i avisa. Men for andre i samfunnet, kan det hende det er viktig å få vite om det.

LES MER: