På tide å trekke i nødbremsen - "Den digitale"

På tide å trekke i nødbremsen

Blogging, følgere, hashtag, sponsede innlegg ... hæ? På 90-tallet hang vi sammen etter skoletid.

På 90-tallet levde man fint med å være «god nok» og trengte ikke være best i alt, skriver kronikkforfatteren.

Publisert 23.07.2022, kl. 09.28
Oppdatert 23.07.2022, kl. 09.30

Jeg er så heldig å være et barn av det glade 90-tallet. Dette var tiden før influensere og realitykjendiser gjorde sitt inntog. Før tidstyvene Instagram, Snapchat og TikTok kom på banen.

Min generasjon er den aller siste som opplevde en barne- og ungdomstid uten mobiltelefon og sosiale medier.

For en befriende tid! Istedenfor «selfies» tok vi heller bilder av hverandre for å bevare minnene.

Vi stresset oss ikke syke for å være perfekte på alle områder.

De innerste tankene skrev vi ned i dagbøker på jenterommet og låste de med små nøkler, for bare tanken på at andre kunne lese de var jo det flaueste.

Blogging, følgere, hashtag, sponsede innlegg ... hæ? Vi hang sammen etter skoletid, pratet ansikt til ansikt og besøkte naboer og venner helt uanmeldt.

Sommerferien var uendelig lang og vi kjedet oss. Mye. Men kjedsomheten gjorde oss kreative. Vi lekte superhelter i skogen og bygde hytter i trærne.

De voksne blandet seg lite så lenge vi var ute. Vi spiste Marie-kjeks med palmeolje og blått snop med e-stoffer, og overlevde.

Vi syklet lett en halv mil for å leie VHS-filmer på den lokale videosjappa, ikke noe Netflix med tusen valgmuligheter der i gården nei.

Vi spiste Mariekjeks med palmeolje og blått snop med e-stoffer, og overlevde.

Vi dro på sommerferie til Danmark eller Sverige i en fullpakket Toyota Hiace og stoppet på rasteplasser med nistepakka og kaffe på termos.

Om sommerdagen var ekstra varm var det ren magi og vi levde lykkelig uvitende om klimakriser og miljø.

Siden internett knapt fantes slapp vi pent å forholde oss til destruktive clickbait-nyheter minutt for minutt. Krig var noe som skjedde langt vekke og verdensproblemene var de voksnes problem, ikke barnas!

Vi fikk være barn lenge og. Den første mobilen fikk jeg først i hendene når jeg var sytten år. Det var ikke en smarttelefon akkurat!

Sminke, hårfarge og mote hadde jeg knapt noe forhold til før første året på videregående. Vi stresset oss ikke syke for å være perfekte på alle områder.

Vi lekte superhelter i skogen og bygde hytter i trærne.

Jeg fikk sekser i musikk og to i matte. Det var en seier, ikke et nederlag fordi vitnemålet var bestått. For livet var mer enn skole og lekser. Man levde fint med å være «god nok» og trengte ikke være best i alt.

Regler var innenfor rimelighetens grenser, til for å tøyes. Vi var ikke ufordragelige, men slik lærte vi rett og galt og fant vår egen stemme.

Alt var kanskje ikke bedre før. Noen opplevde nok 90-tallet annerledes. Men tingenes tilstand virket mindre stressende og verden mer håndgripelig.

Hadde noen fortalt oss på 90-tallet at sjokomelk på skolen er livsfarlig eller at vi en dag kom til å hamstre dopapir og hermetikk i panikk fordi et virus er på vei, hadde vi ledd godt.

Media vet å fyre opp under bålet. Vi lever i hastighetens tidsalder og informasjonen flommer som aldri før.

I stedenfor «selfies» tok vi heller bilder av hverandre for å bevare minnene.

Når jeg som voksen kjenner et visst press på sosiale medier og på mobil- avhengighet tør jeg ikke engang forestille meg hvordan det må være for de unge.

Gjennomsnittsalderen når barn får sin første mobil er 8,8 år. Det er skremmende. De små hodene fanger opp mye mer enn vi aner.

Juni måned skulle være inkluderingens og mangfoldets måned, men paradoksalt nok opplevdes det som vi aldri har vært mer polariserte.

Det krangles og debatteres i hytt og gevær. Hvilke signaler sender dette til barna?

Tiden kan ikke reverseres, men nå har pendelen svingt for langt og det har bikket fullstendig over. Da får jeg lyst til å trekke i nødbremsen.

LES MER: