News DIGITALT POLITIKK GALSKAP

Det store strømranet. Hvem er tyvene?

Hvem er ansvarlig for at forbrukerne i landet med den billigste og mest bærekraftige produksjonen av elektrisitet i Europa nå har fått den dyreste strømmen i verden? Hvem er ansvarlig for at den kraftkrevende industrien, som den norske velferdsstaten i stor grad er bygd opp på, nå mister sin konkurranseevne?

Følg pengestrømmen

Tyvene er midt i blant oss. I våre egne rekker. De skyldige er først og fremst våre tillitsvalgte.

Det er politikerne, både rikspolitikerne på Stortinget som la rammebetingelsene for tyveriet allerede ved den nye Energiloven i 1991 da energiproduksjonen ble kommersialisert, og siden ved tilslutningen til EUs indre energimarked. Og det er lokalpolitikere i kraftkommunene som er med på å dele utbyttet.

Det er staten, ved Olje- og energidepartementet, samt ledelsen i statseide virksomheter som Statkraft og Statnett som sammen med politikere fra Høyre, Frp og Arbeiderpartiet løy oss rett opp i trynet og sa at strømkablene til Europa ikke ville føre til økt strømpris i Norge.

Og det er de norske forhandlerne i OED som har forhandlet frem bilaterale kabelavtaler om strømutveksling med Nederland og UK som er så dårlige og sterkt i Norges disfavør at en kan lure på om noen på norsk side har mottatt en brun konvolutt.

Det er LO og NHO, som begge har kjøpt de neo-liberale globalistenes forestilling om global oppvarming og ’det grønne skiftet’ uten motforestillinger mht. hvordan Norge, som allerede har den grønneste energien i Europa, kan bidra.

LO-medlemmene, som har vært skeptiske, men som på den siste LO-kongressen ble overkjørt av ledelsen i LO og Arbeiderpartiet som alltid har ligget flate for EU, og som gikk imot forslaget om regulering av vannmagasinene og utmelding av ACER. NAF, som alltid har ligget paddeflat for EU, og hvis toneangivende medlemmer sikler etter ‘grønne’statssubsidier.

Og det er ikke minst investorene bak de utenlandske og de norske vindkraftutbyggere, som Stadwerke Munchen og Aker-konsernet, som får sin del av utbyttet i form av EU-godkjent statsstøtte for å rasere norsk natur med vindkraftutbygging under dekke av ‘det grønne skiftet’.

Sammen med partiene på Stortinget uten unntak, men med MDG, SV og Venstre i spissen, utgjør dette en formidabel allianse som den jevne strømforbruker og den kraftkrevende industrien har lite å stille opp mot.

Fint for noen

De 10 største norske kraftselskapene er alle eid av staten og kraftkommunene:

Den desidert største, Statkraft AS er et statsselskap og Norges største og Nordens tredje største kraftprodusent. Det er størst i Europa på fornybar energi. Statkraft produserte i sine 346 vannkraftverk 62 TWh i 2020, noe som utgjorde drøyt 40 prosent av samlet vannkraftproduksjon i Norge.

E-CO er heleid av Oslo kommune og har eierskap eller deleierskap i mer enn 70 kraftverk i Sør-Norge. Produksjonen i 2020 var på 17 TWh. Norsk Hydro er eid 34,3% av staten og står for en årsproduksjon på 10 TWh. Agder Energi med en årsproduksjon på 8,1 TWh eies av hele 25 kommuner på Agder med til sammen 54,47 % av aksjene samt Statkraft som eier resten.

Kraftselskapene tjente 35 milliarder i 2021. Og inntjeningen i 2022 blir ellevill, sier Pareto-direktør Lars Ove Skorpen til Finansavisen. De største er alle eid av staten og kraftkommunene. En skulle tro det var bra, men realiteten er at det skaper nye pengestrømmer som innebærer store omfordelingseffekter.

Det er fint for regjeringen som kan bruke mer penger internasjonalt på bistand og på FN som gir tilgang til røde løpere og lukrative retrettstillinger etter endt karriere som stortingspolitikere.

Det er fint for de caffé-latte drikkende rød-grønne i Oslo som stort sett jobber i offentlig sektor eller henter penger på NAV, og som vil ha flere sykkelstier og som leter etter penger for å få dekket de mange vanvittige budsjettoverskridelsene i Oslo kommune.

Det er fint for mange slunkne kommunekasser på Agder som får mer penger å rutte med, og ikke minst for Kristiansand kommune som gjennom aksjene i Agder Energi har kunnet bygge kulturhus og kunstsilo til 3 milliarder til glede for fiffen i byen og for kommunepolitikere som har tildelt seg selv lukrative leder- og styreverv i de samme virksomhetene, og ikke minst for å få dekket det årlige driftsunderskuddet knyttet til disse nye byggene på omkring 300 millioner kroner i året.

Og det er selvsagt fint for ledelsen i Statkraft og Statnet og i de mange kraftselskapene som har sine millionlønninger og bonuser bundet opp til selskapenes inntjening.

Og det er fint for Stadwerke Munchen og Aker-konsernet m. fl. som får grønne klimasugerør i den norske statskassa.

Dyrt for de fleste

Men det som er fint for noen få, er dyrt for de fleste andre. Det er ikke greit for den kraftkrevende industrien i Sør-Norge. Og det er slettes ikke greit for den jevne forbruker som ikke bor i Valle eller Brokke eller tilbringer mye tid i Kilden Kulturhus i Kristiansand.

Det er vi som må betale moroa. For når staten tar med den ene hånden, gir staten ikke tilbake likt med den andre. Det er noen som får mer, og noen som får mindre. Og bildet blir stadig tydeligere. Det er den politiske eliten og fordelsfolka mot grasrota.

Det er Jonas, Erna samt LO og NHO, som alle og for lenge siden har gjort knefall for EU, sammen med de som har investert i det grønne skiftet og som er ute etter sugerør i statskassa samt en fullstendig urealistisk miljøbevegelse på den ene siden, og den gemene hop av hardtarbeidende skattebetalere i konkurranseutsatt sektor på den andre siden.

Hvis faktiske interesser hadde vært utslagsgivende, og kraftindustriens kommunikasjonsavdelinger hadde opptrådt anstendig, og ‘one man, one vote’ hadde vært noe mer enn et slagord fra gamledager, ville Jonas og Erna blitt feid av banen ved første anledning.

Det ville blitt fastsatt en minimums fyllingsgrad for vannmagasinene som garanterte en maksimumspris til norske forbrukere. Maksimumsprisen ville være som tidligere og vil med under 20 øre/KWt dekke både produksjonskostnader, vedlikehold og avsetninger til effektivisering og ytterligere vannkraftutbygging.

ACER-avtalene ville blitt sagt opp. Og kabelavtalene med Tyskland og Storbritannia ville blitt reforhandlet sporenstreks av kompetente forhandlere for å sikre norske myndigheter fulle frihetsgrader for å kunne eksportere overskuddskraften når det er hensiktsmessig.

Men demokratiet og flertallets interesser er blitt satt til side av urealistiske politikere som ikke ivaretar landets interesser, og kraftindustriens spinndoktorer som først og fremst ivaretar egne interesser. Derfor gjør verken Støre eller Vedum noe som helst verken med strømprisen eller bensinprisen.

De skylder på Putin, venter på at det skal begynne å regne og at folk skal venne seg til de høye strøm- og bensinprisene. Og i Støre-regjeringen sluker Senterpartiet kameler på høykant med rekordhøye strøm- og bensinpriser på samme måte som Fremskrittspartiet slukte kameler både på høykant og på tvers i Solberg-regjeringen.