Møte med NAV: Jeg føler at jeg har vært med i en Bård og Harald-sketsj.

1. Møte med NAV: Jeg føler at jeg har vært med i en Bård og Harald-sketsj.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har i dag tidlig vært en tur på NAV Vestre Aker sitt kontor, og føler nå at jeg har vært med i en Bård og Harald-sketsj. Så i det minste for humorens skyld, synes jeg episoden er verdt å dele.

Jeg møtte altså opp personlig, fordi jeg etter flere måneders brevveksling ser ut til å ha blitt ignorert. Jeg har flere ganger bedt om et fysisk møte, uten å få noe svar på det. Derimot har NAV senest i forrige uke gjentatt sitt krav om tilbakebetaling av nesten 100 000 kroner, som jeg har mottatt som støtte igjennom til sammen to år med pandemi hvor jeg har tjent ca. kroner 0.

I skranken forklarte jeg at jeg ønsket å få møte noen fysisk og snakke om saken, fordi ingenting annet de siste månedene hadde ført frem. Da fikk vi beskjed om at «nei, denne saken kan vi dessverre ikke hjelpe deg med her lokalt». Damen hadde visst ikke engang innsyn i saken – på pc-skjermen hennes var det bare masse x-er – så dette måtte jeg ta med min saksbehandler i NAV Familie og pensjonsytelser.

– Men det står ingen saksbehandler i vedtaket, og jeg får jo ikke kontakt med dem, sa jeg.

Jeg ga henne papirene, hun kikket på dem, og sa:

– Å ja, hvis det gjelder kompensasjonsordningen for næringsdrivende må du ta det med NAV sentralt.

– Hvor er det?, spurte jeg.

Nei…det var ikke en fysisk plass liksom, jeg måtte nesten bare ringe et nummer. Jeg ringte nummeret, svarte på en rekke robot-spørsmål for å forsøke å havne i riktig avdeling og ventet en halvtime i telefonkø, bare for å bli opplyst om at nei, dette kunne ikke hun hjelpe meg med – dette var NAV Innkreving sitt bord, og det lå visst under Skatteetaten. Nytt nummer, nye robotspørsmål, ny telefonkø.

Godt utpå dagen fikk jeg endelig kontakt med NAV Innkreving, og der ble det først sagt at dette måtte jeg snakke med NAV Familie- og pensjonsytelser om.

– Men de har nettopp sendt meg videre til deg, kunne jeg fortelle.

– Å ja, da må du nesten snakke med ditt lokale NAV-kontor, sa damen i telefonen.

– Men det var jo der jeg møtte opp i morges, hvor jeg fikk beskjed om at jeg måtte ta det med NAV sentralt, som igjen sa jeg måtte ta det med deg, svarte jeg.

Jeg benyttet anledningen til å forklare henne at jeg mente hele vedtaket var riv ruskende galt, og at jeg allerede har sendt inn en formell klage i saken.

– Men med tanke på NAVs saksbehandlingstempo regner jeg ikke med å få den behandlet innen den usannsynlig korte tilbakebetalingsfristen, som er allerede nå på mandag. Derfor må jeg få opplyse hvem enn det angår om at det overhodet ikke finnes noen verden hvor jeg er i stand til å betale hundre tusen kroner innen den tid.

– Du kan kanskje prøve å søke på «oppsettende virkning».

Jeg holdt plutselig på å begynne å le. Er dette en episode av «Tazte Priv», tenkte jeg, men spurte isteden hva begrepet betydde. Hun forklarte at jeg da muligens, med litt hell, kunne få kravet «fryst» i påvente av klagebehandlingen.

– Eh…jaha? Dette er det ingen som har fortalt meg. Hvordan gjør man det? Hvor sender jeg det – finnes det noe skjema eller noe?

Dette visste ikke damen. Hun forsøkte en stund mens jeg ventet i telefonen å søke på NAV sine nettsider for å finne ut om det i det hele tatt fantes noe informasjon om dette. Det konkluderte hun med at det ikke gjorde.

– Unnskyld, men hvis ikke dere som jobber i NAV klarer å finne frem i deres eget system, hvordan kan det da forventes at vi som brukere skal klare det?, spurte jeg.

– Hm. Godt spørsmål, svarte hun ettertenksomt.

Videre kunne hun opplyse om at en søknad om såkalt «oppsettende virkning» uansett ville ha sin egen behandlingstid, så det ville for så vidt ikke hjelpe stort mot min betalingsfrist på mandag.

– Nettopp! Dette er altså en mølle som verken jeg eller du vet hvordan å komme ut av. Det er derfor jeg lenge har forsøkt å få til et fysisk møte med noen jeg faktisk kan snakke med om saken. Både fordi jeg mener vedtaket er feil, men også fordi jeg ikke har noen mulighet til å overholde fristen – og slik systemet er så får man ikke engang anledning til å si fra om det?!

– Hvis du vil ha et møte må du kontakte NAV Familie, eller kanskje NAV sentralt.

– Men det er jo de som har sendt meg til deg?!

– Da vet jeg ikke helt hvem du skal snakke med om det. Jeg har bare ansvar for innkreving, sa hun.

Det ble litt stille i telefonen, og jeg merket at damen selv syntes dette kanskje var litt håpløst. Jeg lurte et øyeblikk på om hun rett og slett var lei seg, og fikk plutselig litt vondt av henne.

– Jeg kan hjelpe deg med en nedbetalingsplan. Og to ukers utsettelse. Det er alt jeg har myndighet til, sa hun.

Jeg fikk følelsen av at vi egentlig begge var ofre for dette systemet.

– Ok, takk for hjelpen, sa jeg, men tenkte at vedtaket stemmer da vel ikke noe mer om fire uker. Og ikke har jeg hundre tusen da heller.

– Lykke til, avsluttet hun oppriktig.

Jeg tror faktisk hun mente det.

Jeg har gått rundt og trodd at NAV var til for de «syke, svake og blakke». Min konklusjon er tvert imot at du må jammen være ekstremt frisk, ressurssterk og veldig rik for å ha råd til å beskjeftige deg med NAV.

Bli med i debatten i Trøndelag!