Kreften i helsevesenet

Kreften i helsevesenet

Jeg har jobbet som lege. Nå er jeg kreftpasient. Én ting har blitt klart: systemet fungerer ikke.

Jeg får ikke tak i noen som kan fortelle meg om jeg har, eller ikke har, kreft, skriver kronikkforfatteren.

Publisert 19.06.2022, kl. 21.09

Jeg er 71 år. Jeg har inntil nylig alltid vært frisk.

Jeg har nytt godt av den norske velferdsstaten. Lånekassen sørget for at jeg fikk muligheten til å skaffe meg en universitetsutdannelse.

Jeg har alltid tenkt at fellesskapets helsevesen ville gi meg nødvendig hjelp om behovet skulle oppstå.

Jeg har betalt min skatt, om ikke med stor glede, så med en trygg forvissning om at penger og tjenester blir fordelt på en rettferdig måte.

Jeg har alltid jobbet i spesialisthelsetjenesten på sykehus. Og jeg har alltid vært overbevist om at en sterk offentlig helsetjeneste er til befolkningens beste - selv om jeg enkelte ganger har heiet på private helseaktører når disse raskt har funnet nye løsninger på gamle problemer.

Men nå har jeg selv blitt alvorlig syk.

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for dødsprosessen.

Jeg er ikke lenger den som skal representer sykehuset og sørge for at pasienten blir møtt på en god måte. Den som skal sørge for god diagnostikk, behandling, og ikke minst, god oppfølging.

Jeg har skiftet side. Nå er det jeg som er avhengig av å bli møtt på en god måte.

Pasientrollen har jeg nå prøvd i 6 måneder. Den første fasen, hvor mine rettigheter er beskrevet gjennom pakkeforløp, fungerte fantastisk. Det gikk mindre enn 5 uker fra jeg oppsøkte min fastlege til min kreft var diagnostisert, og svulsten var ferdig bestrålt.

I den andre fasen, oppfølgingen, er mine erfaringer av en slik art at jeg må fortelle om det.

Jeg var til røntgenkontroll for mer enn 4 uker siden. Personalet på røntgenavdelingen vet om jeg fortsatt har kreft eller ikke. Men selv får jeg ikke vite svaret.

Når jeg har trengt det som mest, har helsevesenet fremstått som utilgjengelig og ugjennomtrengelig.

Spør jeg avdelingen som har behandlet meg om svar, så sier de at jeg må oppsøke min fastlege for å vite svaret. Og min fastlege sier at han ikke har fått noe svar.

For meg, i tillegg til å bli sendt i ring mellom de forskjellige behandlingsinstansene, er det mentalt utfordrende å ikke få vite om min kreft er borte, eller om kreften har spredt seg til andre deler av kroppen. Spredning til hjernen er vanligst.

Grunnen til at denne informasjonen ikke er tilgjengelig for meg, er jeg blitt fortalt, er mangel på røntgenleger på sykehuset. Røntgenbildene er jo tilgjengelig i skyen og kan lastes ned hvor som helst. Hvorfor ber da ikke mitt sykehus om hjelp fra et annet sykehus?

De har bygd en mur rundt seg.

Ressursene burde være organisert som et nett, ikke som lukkede hus med avdelinger. Spesialistene som sitter i Oslo, burde kunne hjelpe pasienten som sitter i Bodø. Slik vil pasientene kunne få et bedre tilbud.

Med fare for å gå meg bort i en pågående ideologisk diskusjon, skal jeg vokte meg vel for å foreslå at private røntgeninstitutt kan inviteres inn som støttespiller når det er manglende offentlig kapasitet.

Men kanskje det kunne vært en god idé likevel.

Om jeg fikk tilgang til mine egne bilder, kunne jeg for eksempel sendt disse for diagnostikk ved TMC senteret i Barcelona. Men må en byråkrat forby at jeg får tilgang til mine egne røntgenbilder.

Jeg har begynt å tvile på min trofaste ideologiske følgesvenn.

I tillegg til det mentale har det vært fysisk vanskelig fordi jeg har konstant åndenød. Jeg har for lite luft til å gå på flatmark, og jeg blir andpusten av å prate.

Mitt ønske om tilsyn ved lungeavdelingen ble avvist med beskjed om å oppsøke min fastlege. Fastlegen henviste meg tilbake til sykehuset.

Denne prosessen tok 10 uker. Fastlegen ble unødig belastet, og jeg fikk en lengere ventetid for å få behandling.

Kreftpasienter skal, ifølge Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer, følges opp og kontrolleres på de avdelingene som har gjennomført behandlingen. Dette har ikke skjedd i mitt tilfelle.

Jeg ble satt på vent. Kanskje til og med glemt. Jeg får ikke tak i noen som kan fortelle meg om jeg har, eller ikke har, kreft. Eller for å diskutere det videre behandlings- og kontroll opplegget for meg.

Personalet på røntgenavdelingen vet om jeg fortsatt har kreft eller ikke. Men selv får jeg ikke vite svaret.

Som pasient er det vanskelig å skjønne at spesialisthelsetjenesten har gjort seg så utilgjengelig. De har bygd en mur rundt seg. Bare prøv å finn en lege på sykehusets nettsider. Prøv å ring sykehusets sentralbord og be om å få snakke med Dr. Problemløser. Eller prøv å skrive en e-post og fortell at du trenger kontakt.

Jeg tviler på at du kommer noen vei. Det gjorde i alle fall ikke jeg.

De norske sykehusdirektørene oppfordrer sine ansatte til å sende avviksmeldinger når noe ikke er som det skal være. Bra det, men det burde lages et system for at pasienter også kan sende avviksmeldinger.

Så er det dette med datasikkerhet og personvern. Som privatperson kan jeg sende hva jeg vil til hvem jeg vil på e-post. Når det er behov for meg å sende en melding til sykehuset om at jeg ikke får puste, derimot, så er dette forbudt.

Jeg får tilbakemelding fra spesialisten om at denne «ber om respekt for at jeg ikke kan kommunisere ditt tilfelle pr e-post».

Men når jeg sitter og langsomt kveles, så er datasikkerhet og personvern på sånn omtrent 149. plass på min prioriteringsliste.

Jeg ble satt på vent. Kanskje til og med glemt.

Jeg har begynt å tvile på min trofaste ideologiske følgesvenn. Troen på det gode, rettferdige offentlige helsevesen.

Når jeg har trengt det som mest, har helsevesenet fremstått som utilgjengelig og ugjennomtrengelig. Istedenfor å følge Helsedirektoratets nasjonale retningslinjer for kontroll av kreftpasienter, har jeg opplevd at spesialisthelsetjenesten belaster fastlegen min med oppgaver som fastleger ikke skal ha.

Manglende etterlevelse fra sykehus på nasjonale retningslinjer fra Helsedirektoratet er en velkjent problemstilling i helsetjenesten. Man vet at kvantitet gir kvalitet. Likevel er det sykehus som skal gjøre det på «sin måte».

Jeg har lett etter kanaler for å fortelle min historie. Fortelle mine kollegaer hvordan de kan møte pasientene på en bedre måte, men jeg har ikke funnet åpningen.

En ting har jeg vært helt sikker på, jeg skulle i hvert fall ikke gå til media!

Så hvorfor gjør jeg det likevel? Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for dødsprosessen. Jeg er redd for smerter.

Det skremmer meg, basert på mine erfaringer, at jeg har begynt å tvile på om jeg kan stole på at et toppmoderne universitetssykehus møter mine behov når jeg trenger det som mest.

LES MER: