Jeg opplever at pasienter «bestiller» sykmeldinger. Systemet blir utnyttet.

Nå er tiden kommet for å se til våre naboland.

Jeg opplever at pasienter «bestiller» sykmeldinger. Systemet blir utnyttet.

Maria DueNyutdannet lege

19. august 2021Ifølge blant annet tall fra Eurostat (2018) er det dekning for å si at Norge har verdens høyeste sykefravær. Foto: Gorm Kallestad, NTB (illustrasjonsfoto)

Slik ser sykmeldingsordningen ut gjennom øynene på en nyutdannet lege.

Jeg er en nyutdannet lege, på min femte måned i distriktsturnus. Og allerede nå vet jeg at jeg ikke vil bli fastlege.

Jeg er sjokkert over hva jeg opplever. Jeg kjenner på alle de følelsene vi ikke skulle føle overfor våre pasienter.

Hver dag har jeg rundt 20 pasientkonsultasjoner, og fire-fem av dem handler om sykmeldinger. Er vi nordmenn virkelig så syke?

Sykmeldingene blir så godt som aldri et tema fordi jeg som lege finner grunnlag for det. I nærmest samtlige tilfeller er det pasienten som tar det opp og ber meg skrive ut, for ikke å si bestiller, en sykmelding.

Det verste av alt: De fleste av «bestillingene» oppfyller ikke kriteriene for en sykmelding.

«En venn sa jeg skulle ta en sykmelding.»

Dette er dessverre ikke et sjeldent utsagn på legekontoret. Pasienter kommer til meg fordi de har fått helsefaglige råd fra ikke-helsepersonell. Disse pasientene har diagnostisert seg selv, og behandlingen er selvfølgelig (trommevirvel) ...en sykmelding.

Ikke en avventende sykmelding. Aldri en gradert sykmelding. Og gjerne en som starter på torsdagen og varer uken ut.

Det er kun kreativiteten som setter grenser for hvordan noen forsøker å få en sykmelding. Og hos noen kan skuespillet bli vanskelig å gjennomføre helt til finalen.

Fra kontoret mitt har jeg godt utsyn utover legekontorets parkeringsplass. I det siste har øynene mine ofte hvilt dit etter en sykmeldingsdiskusjon.

Der blir jeg vitne til mirakler. Pasienter som kommer haltende inn på kontoret, og får benet leget i heisen på vei ned fra legekontoret i tro om at skuespillet ble godt gjennomført.

Verst av alt var det da en pasient i tidlig tyveårene fortalte meg at det kvelden før hadde vært arrangert «ufør-fest».

Da jeg spurte hva det var, kunne pasienten fortelle at det var en fest der de feiret at en venn hadde klart å få livslang 100 prosent uførhet. Det betød aldri mer å måtte jobbe. Dette var den femte i vennegjengen som hadde oppnådd denne store bragden.

«Selvfølgelig skal det feires», sa pasienten til meg.

Jeg er noe usikker. Den unge personen kom for øvrig også for en sykmelding.

Utgiftene til sykepenger er anslått til 41,1 milliarder kroner i 2021. OECD kom i 2013 med en rapport der det ble fastslått at Norge har det høyeste sykefraværet blant OECD-landene. Størst blant dem er korttidsfraværet.

Nabolandene våre har funnet andre løsninger. I Sverige har de innført karensdag eller karensavdrag. Det vil si at man ikke får utbetalt sykepenger den første dagen man er syk eller at det blir trukket et gjennomsnitt eller et avdrag av lønnen din den siste uken. Deretter får svenskene utbetalt 80 prosent av lønnen sin i sykepenger.

I Danmark får man også utbetalt mindre som sykmeldt sammenlignet med arbeidende. Dette har ført til at korttidsfraværet er blitt mindre i disse landene.

Velferdsordningen er ikke bærekraftig for generasjonene som kommer i Norge. Altfor mye av ansvaret hviler også på legene.

Paradoksalt får du i dag, som lege, en takst «L1» når du skriver ut en sykmelding. Den gir 19 kr i refusjon fra Helfo. I tillegg får du en blid pasient som går ut døren før det har gått 20 minutter. Skriver du ikke ut sykmeldingen, «taper» du 19 kr, og du kan banne på at konsultasjonen varen lengre enn 20 minutter og at du har en sint pasient på kontoret ditt. Hva ville du gjort som fastlege?

Det er en evig debatt om hvordan vi skal få ned sykefraværet. Jeg har lenge tenkt for meg selv at vi som leger må bli strengere. Vi må tørre å ta debatten. Vi må tørre å være upopulære. Vi må slutte å se på pasienter som kunder som i ettertid ringer inn til kundeservice med en dårlig anmeldelse. Men for å få til dette, trenger vi at systemet spiller på lag.

Ønsker man å bli fastlege i dag, må man gi opp «sykmeldingskampen».

Kun da vil man ha mulighet til å spise matpakken sin i løpet av en arbeidsdag.

Mennesker opplever kriser og sorger hver dag. Det kan være alt fra dødsfall til konflikt med arbeidsgiver. At dette kan oppleves ubehagelig eller sorgfullt, er det ingen tvil om. Men er det en sykdom?

Nei. Konflikter eller sorger er ikke sykdom før det har gått så langt at man er blitt syk som resultat av det. Det er naturlige reaksjoner på ubehagelige og vonde hendelser.

Når det oppstår dødsfall i nær familie, er det mange som har behov for å sørge og ha tid til å møte hverdagen. Dette er det til og med ordninger for: velferdspermisjon. Likevel oppsøker pasienter daglig fastlegen for en sykmelding på grunn av konflikter på jobb eller sorger.

Det er heller ikke sjelden man leser i avisene om politikere som har sykmeldt seg dagen etter at man har lest om interne konflikter i et parti.

Som leger har vi taushetsplikt, og godt er det, så vi vil aldri få vite hva som er grunnlaget for en sykmelding. Men det er påfallende å lese om politikere som har sykmeldt seg dagen etter en konflikt på jobb. Det kan godt hende det resulterte i en psykisk lidelse, men så tar jo gjerne depresjon og angst litt tid før det utvikler seg.

Hvordan skal borgere i et samfunn forstå hva som gir rett på sykmelding, når til og med våre ledere bruker den over en lav sko?

Det er ikke tvil om at mennesker med faktisk sykdom skal få støtte og hjelp. Men det må heller ikke være tvil om at systemet utnyttes slik det er nå. Jeg tror ikke mange er klar over i hvilken skala det utnyttes, og hvor lett det er.

Jeg har alltid vært en iherdig tilhenger av det sosialdemokratiske fellesskapet, men erfaringene mine med sykmeldinger har gjort at jeg har begynt å tvile på den kjære velferdsstaten vår. Ordningen som jeg alltid har trodd på, og som jeg alltid har støttet. Men jeg nekter å ta meg en sykmelding for så å legge meg ned og se ordningen forfalle.

Nå er tiden kommet for å se til våre naboland. Vi må i første omgang vurdere å innføre karensdager og/eller redusere sykepengene. Vi må rett og slett gjøre noe med sykemeldingsordningen nå.