NAV – hjelper eller motstander? - Voksne for Barn

1. NAV – hjelper eller motstander? - Voksne for Barn

Del 2: Flere av ungdommene er delte i spørsmålet om de opplever NAV som sin motstander eller hjelper.  

Det virker likevel som at de fleste tenker på NAV som en hjelper når de endelig er kommet i mål med den hjelpen de trenger. Men beskrivelsene avdekker tydelig at på veien dit så har systemet opplevdes som en ganske så tøff motstander. 

Ungdommene vi har intervjuet opplever det å motta hjelp fra NAV på ulike måter. Flere av dem trekker frem at det er fint å kunne få økonomisk hjelp når man ikke er i stand til å tjene penger selv. 

Økonomisk, ja, men ikke resten. Jeg vil jo gjerne jobbe, men har skader som gjør at jeg ikke kan jobbe. Det burde blitt tilpasses bedre. 

Av svarene leser vi at NAV oppleves å være veldig opptatt av diagnoser, at manglende diagnoser gjør at du ikke har nok dokumentasjon på at du trenger hjelp. Selv om saksbehandlerne oppleves imøtekommende stoppes de ofte av lover og regler. 

Som ung har en ikke en lang historikk og stor mappe som kan dokumentere de vanskene en har. Ungdommene føler derfor at de må «bevise» mer, og utprøves lenger i jobber de egentlig ikke fungerer i. De synes derfor at NAV-systemet ikke er særlig ungdomsvennlig. 

Vi finner også at noen har følt seg helt/veldig rettferdig behandlet i møte med NAV-systemet. 

Opplevelsen av systemet forsterkes av hvordan de møtes på det menneskelige planet. Flere sier at de er opptatt av at de vil snakke mer med sin saksbehandler, ikke bare bli vurdert utfra henvisninger og skriftlig dokumentasjon.

Behandle meg som en ordentlig person. Forstå at alle er forskjellige. Det er ikke sikkert alle har samme grenser. Det er ikke alltid at NAV tar høyde for sånt.

Flere forteller at de kan føle seg som en kasteball i systemet. Det er mye utskiftning av personell i NAV og derfor bør det være en glidende overgang fra «gammel» til «ny» saksbehandler når man må bytte. Det er uheldig med brå overgang.  

De negative opplevelsene dreier seg hovedsakelig om følelsen av å ikke bli hørt eller trodd. En av de intervjuede opplevde NAV kun som en motstander og at samtalene hun hadde med saksbehandler og veileder forverret hennes psykiske helse. En annen ble ikke godt nok informert om rettigheter han hadde, og måtte undersøke selv for å finne frem til hva han hadde krav på. 

Det kommer klart frem geografiske forskjeller når det gjelder fysiske åpningstider og tilgjengelighet. Noen av ungdommene opplever at NAV-kontoret på hjemstedet sjeldent har åpent, bare noen timer i uken. Det gjør saksbehandleren vanskelig å få tak i.  

Noen av de spurte har hatt ansvarsgruppe, og har dermed vært i møte med NAV sammen med de andre «hjelperne» de treffer. En ansvarsgruppe er sammensatt av personer som bidrar med tjenester eller annen hjelp til en pasient/bruker med behov for langvarige og sammensatte tjenester. Det kan for eksempel være barnevern, psykisk helsevern, fastlege og NAV.

Det er ulikt hvordan de opplever nytteverdien av slike møter. Noen synes at det har hjulpet dem fordi de opplever at en eller flere av hjelperne har talt deres sak, mens andre har følt seg «liten» og ikke opplevd at det som var viktig kom frem. 

I verste fall er det ikke noe samarbeid i det hele tatt, og den unge blir sendebud mellom de ulike instansene. 

De burde hatt kontakt med legen min i forkant, sånn at de hadde fått vite hva jeg sliter med. 

Noen har positive opplevelser med å ha kontakt med ungdomsrådgivere i NAV, mens andre ikke opplevde at systemet alltid var tilpasset ungdom til tross for at de mottok hjelp fra NAV sitt ungdomsteam.