Har kjempet i årevis for å få Sola kommune til å gjøre jobben sin

Har kjempet i årevis for å få Sola kommune til å gjøre jobben sin

Da Silje Marita Tjelta var tre måneder gammel skrev kommunen under på en kontrakt som hun mener ble hennes livs største mareritt. Hun ble eier av en gård hun ikke får drive.

I årevis har Silje Marita Tjelta kjempet for å bestemme over sin egen gård. Mens hun selv bor i huset på gården er det en forpakter som driver gården.

Del på Twitter Del på Twitter Del på epost Del på epost

Publisert

05.07.2022, kl. 19.25

Oppdatert

05.07.2022, kl. 19.57

Del

Del på Facebook Del på Facebook Del på Twitter Del på Twitter Del på epost Del på epost

Det er 22. februar 2022. Silje Marita Tjelta har bursdag og har blitt 33 år gammel.

Hun sitter på kjøkkenet, ser ut vinduet på gården og jordene hun eier, men ikke får bestemme over.

– Det er vondt at jeg har måttet sittet i så mange år og bare se på at gården forfaller sånn, sier Tjelta.

Lenge har hun ønsket å drive gården hun eier selv. Men på grunn av en kontrakt som andre signerte på hennes vegne da hun var spedbarn får hun ikke lov.

Kanskje kan dette endre seg nå. Tjelta har akkurat fått et brev hun har håpet på i flere år.

Hun har fått brev fra Sola kommune.

NRK fortalte første gang om Tjelta i januar. Tjelta sa da at hun opplevde å bli ignorert av kommunen.

Hun mente Sola kommune brøt loven som forplikter dem til å svare på henvendelser.

Les også: Har bedt om hjelp fra kommunen i fem år: – De svarer meg ikke

Historien om hvordan Tjelta havnet i denne situasjonen startet i 1989, det året Silje Marita Tjelta ble født.

Gården var det allerede lagt planer for før morens død. Den skulle overtas av Tjeltas mor og drives sammen med en person tilknyttet henne.

Men dødsfallet endret alt.

Personen tilknyttet Tjeltas mor er anonymisert og blir i denne saken omtalt som forpakter.

Forpakteren hadde sterke ønsker om å drive gården også etter dødsfallet, men hadde selv ingen odelsrett eller konsesjon til å kunne overta den.

Gården til Silje Marita Tjelta slik den en gang så ut.

Basert på Tjeltas odelsrett ble det lagt frem et forslag der gården ble satt i hennes navn. Forpakteren fikk rettighetene til å drive gården som sin egen, på Tjeltas vegne.

Tjelta var 3,5 måneder gammel og ble grunneier av gården.

Slik unngikk de at gården ble solgt som tilleggsjord til nabogårder.

Forpakteren forteller til NRK at hen i dag angrer på dette.

– Dette var en nødløsning for å beholde gården i familien. Vi tenkte det var greit å føre hele gården over på Silje siden hun uansett ville arve den før eller senere. Men jeg angrer i dag på at vi gjorde det sånn, forteller forpakteren.

På grunn av Tjeltas lave alder måtte planen godkjennes av overformynderiet i kommunen. Frem til 2013 var dette et kommunalt organ som tok hånd om midlene og interessene til umyndige.

Jeg føler Sola kommune sviktet meg ved å samtykke til denne kontrakten. Jeg blir umyndiggjort og låst til gården til jeg er nesten femti år.

Det som skulle være en bra løsning for alle, mener Tjelta ble hennes mareritt.

Som grunneier frykter Tjelta å bli holdt økonomisk ansvarlig for det forpakteren gjør på gården.

Hun kan heller ikke selge gården uten at forpakteren følger med som en heftelse.

Silje Marita Tjelta mener at det ikke er mye som viser at eiendommen egentlig er en bondegård.

– Jeg føler meg utnyttet og har ønsket å ta vare på gården selv, sier Tjelta.

Hun forteller at hun ønsker å dyrke økologiske grønnsaker, mens mannen og barna vil ha dyr på gården.

Men det har vist seg å bli vanskelig.

Tjelta mener at det i løpet av årene er lagt føringer av kommunen som gjør at rettighetene forpakteren fikk er utdaterte.

Forpakteren er uenig i dette.

Tjelta har derfor måttet kjempet for å få Sola kommune til å gjøre jobben sin som tilsynsmyndighet for gården.

Tjelta tok saken og forpakteren til retten i 2015. Hun prøvde å få kontrakten opphevet og mente den var urimelig. Blant annet fordi hun mente forpakteren ikke hadde de rette tillatelsene til å drive gården.

Her er Silje Marita Tjelta i armene på moren sin.

Tingretten slo fast at Tjelta hadde rett. Forpakteren burde hatt egen konsesjon, og det burde vært søkt om deling etter jordloven.

Men Sola kommune hadde ikke fulgt opp som tilsynsmyndighet for gården, og dommeren presiserte at det var en sak mellom forpakteren og kommunen.

Kommunen ville ikke uttale seg i rettssaken.

Kontrakten fra 1989 ble ansett som gyldig og ikke urimelig. Tjelta tapte i tingretten og forpakteren fikk beholde driftsrettighetene.

Tjelta valgte så å anke saken til lagmannsretten.

Før saken kom så langt, ble det funnet papirer i kommunens landbruksavdeling som Tjelta opplevde at styrket hennes sak.

Tjelta fikk dokumentasjon på at vilkårene hadde endret seg, at kommunen hadde lagt føringer for hvem som egentlig hadde rettighetene til gården nå som hun var myndig.

Som vilkår for dette måtte forpakteren flytte til og bo på gården (oppfylle boplikten) på hennes vegne i fem år. Det ble også satt som vilkår at forpakteren måtte drive gården på en forsvarlig måte.

Forpakteren må derfor få fritak fra boplikten på Tjeltas gård. Dette sier Sola kommune ja til, men presiserer at det hele er å regne som et steg på veien til Tjelta er gammel nok å bo på gården selv. Det kommer også frem i vedtaket Tjelta må få bestemme selv over eiendommen når hun er gammel nok.

Heller ikke i ankesaken ville kommunen uttale seg. De viste til at kontrakten og avtalen fra 1989 er privatrettslig.

Sola kommune mente også at de ikke hadde myndighet til å gjøre noe i forbindelse med tillatelsene forpakteren manglet.

Tjelta valgte å trekke anken i lagmannsretten. Hun inngikk et forlik med forpakteren.

– Det ble en for stor belastning totalt sett i livet mitt. jeg klarte ikke gjennomføre saken, sier Tjelta.

Silje Marita Tjelta kjenner på en tristhet fordi hun mener gården og jordene har forfalt.

Relasjonen mellom Tjelta og forpakteren blir stadig mer konfliktfylt.

– Hele livet mitt har vært preget av dette. Det har vært ekstremt vanskelig, sier Tjelta.

Selv om hun ikke har kunnet drive gården selv, har hun bodd der i et eget hus siden 2012 og oppfylt boplikten på gården.

I 2015 satte forpakteren i gang med et jordforbedringsprosjekt. Tjelta mener det i realitet ødelegger jorda.

NRK har gått gjennom en rekke dokumenter knyttet til gården og forpakterens drift.

Kommunen og Statsforvalteren mener forpakteren har dumpet masser som ikke lovlige på gården.

Silje Marita Tjelta håper forpakteren vil rydde opp på gården slik kommunen og Statsforvalteren har bestemt at hen må.

En dag håper Tjelta at dyr vil beite på marka igjen.

– Redskapshuset og gårdstunet har i flere år blitt leid ut som lager og mye av jorda er blitt en massefylling, sier Tjelta.

I januar 2021 slo Sola kommune fast at det som forpakteren mente var et jordforbedringsprosjekt, i virkeligheten var en ulovlig massefylling.

Kommunen mente jorda og massene som forpakteren har kjørt inn er ulovlige, at det er asfalt og betong i jorda, samtidig som det er kjørt for mye masse på et for stort område enn det som var søkt om.

Tjelta viser egne dokumenter som forteller at det er gjort funn av asbest.

Forpakteren er tydelig på at hen og Tjelta har to ulike tolkninger av både avtalen fra 1989 og det som har foregått på gården.

Forpakteren er uenig i kommunens vedtak om massefyllingen. Hen hevder at det hele er snakk om et jordforbedringsprosjekt for å gjøre markene mindre kupert.

Sola kommune har likevel stått på sitt og besluttet at forpakteren må rydde opp. I juni 2022 er dette enda ikke gjort.

Statsforvalteren i Rogaland har sett på saken og støtter kommunens vedtak om massefyllingen og at forpakteren må rydde opp.

Fra januar 2022 har hen derfor vært pliktet til å betale daglige bøter på 1000 kroner til kommunen, men disse er heller ikke betalt.

Hadde Sola kommune bare fulgt opp sin rolle og sitt ansvar i dette, så mener jeg at vi aldri hadde vært der vi er i dag, sier Tjelta.

– Tjelta burde være takknemlig, sier forpakteren.

Forpakteren mener Tjelta aldri hadde blitt grunneier av gården om det ikke var for hen.

Hen mener også at Tjelta har hatt mulighet til kjøpe seg ut av kontrakten, og at konflikten kunne vært over for lenge siden.

– Jeg ønsket ikke å gi fra meg rettighetene uten å få tilbake penger jeg har investert, sier forpakteren.

NRK har sett tilbudet forpakteren sendte Tjelta i 2015, men det ble aldri forhandlinger.

– Jeg har aldri fått et eneste saklig tilbud, utenom å kjøpe min egen gård til full markedspris, sier Tjelta.

Forpakteren på side sier at hen ikke fikk noe motbud fra Tjelta.

– Hadde vi kommet til enighet hadde denne saken vært ferdig i 2015, skriver hen i en e-post til NRK.

Sola kommune ønsker ikke å kommentere denne saken utover at de kan bekrefte at Tjelta nå har fått brev.

Knut Underbakke, kommunedirektør i Sola kommune fortalte NRK i januar at kommunen hadde mottatt over hundre skriftlige henvendelser knyttet til gården, bare de to siste årene.

Da NRK publiserte saken om Tjelta sin kamp mot kommunen i januar, sa kommunedirektør Knut Underbakke at sakene knyttet til gården, Tjelta og forpakteren, var veldig krevende.

Han oppfordret Tjelta til å ta kontakt med kommunen på nytt.

Tjelta tok ham på ordet og avtalte et møte.

Hun tok med seg de gamle vedtakene fra landbruksavdelingen i kommunen, dommen fra 2015 og kontrakten fra 1989. Hun viste til jordloven og konsesjonsloven.

Kommunedirektøren sa Sola kommune skulle gå gjennom alle papirene.

Tjelta ventet, til 22. februar.

Hun ble 33 år den dagen. Tilfeldigvis mottok hun de brevene hun hadde håpet på i så mange år.

Silje Marita uttrykte sin glede over brevene den dagen de kom.

Det var kopier av dokumenter sendt til forpakteren.

Det ene handler om massefyllingen. Forpakteren blir minnet om at den er ulovlig og at hen må fjerne massen.

Kommunen skriver at de vurderer å gi forpakteren forelegg siden hen ennå ikke har gitt noen tilbakemelding om hen har planer om å rydde opp.

Det andre dokumentet handler om det Tjelta har håpet mest på.

Endelig har kommunen fulgt opp som tilsynsmyndighet. Nå slår Sola fast det Tjelta har hevdet i så mange år.

Forpakteren mangler konsesjon til å kunne drive gården.

Forpakteren mangler samtykke til deling etter jordloven.

– Dette kan føre til at kontrakten blir oppløst, mener Tjelta.

For første gang i hele sitt liv ser Silje Marita Tjelta at det kan være et lys i enden av tunnelen. – Jeg har fått håp, sier hun.

– Nå føler jeg for første gang at jeg har blitt hørt, sier hun.

Men ingenting er over ennå, hun vet at det fortsatt er en lang vei igjen.

Tjelta risikerer store økonomiske tap på grunn av den ødelagte matjorda, men nå har hun fått håpet tilbake.

Det mest betydningsfulle er at jeg nå er et stort skritt nærmere drømmen om å være selvstendig. At jeg kan ha frihet til å selv bestemme over det jeg eier.

I brevene får forpakteren en frist til å søke om de rette tillatelsene, men for at alt skal bli offisielt godkjent krever det også Tjeltas signatur som grunneier.

Derfor er Tjelta glad. Nå er hun voksen og kan bestemme helt selv om hun vil signere.